I denne varmen rømte vi til fjells - Ål

I denne varmen er det bare å stikke til fjells, i hvert fall for oss med bikkjer som nekter å bade. Der er det kjøligere, det er stort sett alltid vind og det er litt snø. I fjellet er det fortsatt mye snø, men i mellomhøyden så er det mange turmuligheter uten for mye snø.

Vi tilbrakte helgen sammen med Nøve og gjengen, verdens beste turkamerater. Lørdag satte vi kursen mot Ål. Først satte vi kursen mot en liten topp som heter Bleste.

Flott allerede ved utgangspunktet for turen.

I tillegg til å finne et fint sted å gå så ønsket vi også å se etter noen cacher. Vi fant dem selvfølgelig og loggingen gjorde vi underveis.

Pga varmen så måtte turene være enkle å gå og ikke så lange. Her ser vi varden på toppen av målet for denne turen

En fin "halling-varde"

Fin utsikt til fjell i alle retninger.

Så var det tid for en god og lang pause før vi gikk samme veien tilbake igjen.

Gutta-boys jobbet iherdig på tilbaketuren, det hadde jo gått ei fin lapphundfrøken foran oss. Så stien og kratt ble undersøkt nøye.

Turen til Bleste var ikke lang så vi kjørte til Rødungstølen for å gå en ny tur. Vi har lenge snakket om at vi skulle prøve å finne en cache på Rødungberget. 

Vi var usikre på om det var for mye snø her, men det så lovende ut så vi satte i gang. En litt bratt start og en sti som var omgjort til bekk, men vi kom oss oppover.

På "baksiden" av toppene var det straks litt mer snø. Det ble litt snø å gå i, men den bar godt så det var ikke noe problem. På Bukketjørne var isen i ferd med å gå.

Litt verre var det at stien vi skulle gå viste seg å gå gjennom ei snøfonn som hang i toppen av fjellet. Det så ikke særlig smart ut å prøve å gå opp der. Jeg aner ikke om det var fare for snøskred, men vi skulle i hvert fall ikke teste det ut. Vi bestemte oss for å unngå snøfonna ved å det nederste snøflaket og så opp til venstre for snøen.

Det viste seg å være en veldig bratt rute, men vi kunne jo ikke snu nå som vi var så nære og hadde reist så lang - det er klart. Så vi krabbet, dro og dyttet oss oppover og selvfølgelig kom vi oss opp alle fem. 

Rødungberget 1248 moh. Cachen fant vi også. Det viste seg at det var en artig sak og en lurt gjemt boks dette, men øve avslørte den heldigvis.

Nå var det tid for en god pause for liten og stor. Rødungen var nedtappet og det var fortsatt mye snø i fjella rundt.

Utsikten var flott både til Reineskarvet

og Hallingskarvet.

Skyene ble store og sola forsvant, det var greit å komme seg ned igjen.

Heldigvis var det en annen sti til toppen også som vi kunne gå ned. Her var det fint og enkelt å gå og dermed ble det en fin runde. Veien vi gikk opp tror jeg ikke var mulig å komme ned.

Snøflekkene underveis var populære.

Det var fint å gå denne veien og lite snø.

Denne toppen kan ganske enkelt ikke angripes fra alle kanter for oss vanlige turgåere.

Fin portstolpe.