Vassfaret-1. På leiting etter bjørn

Bjørnehi nr 1

Vassfaret er som kjent bjørneland. Cachen

Hiet var flott og lett å finne, men bjørnen hadde forlatt det for lengst.

Vi hadde med vår egen brun- og svartbjørn.

Ok da, så skal lundehunden også få plass.

 

Bjørnehi nr 2.

 Oppi bratta der du ser den gule ringen eller kanskje enda litt høyere er det et bjørnehi, det kalles for festningen. Dit skulle selvfølgelig vi ;)

Ja! Det var bratt og det var vanskelig å gå. Ikke fant vi stien og rett opp gikk det, først gjennom et hogstfelt,

 

 før vi kom oss inn i et parti med steinur som var dekket med mose og lyng, noe som vil si at vi ser jo ikke en gang steinene og hullene i mellom.

Slikt tar på både fir-og tobeinte. Jeg la i hvert fall igjen noen liter svette oppover lia her og Nalle syns det var godt med ei pause han og.

Det var ikke noen småsteiner det var snakk om heller.

 

Utsikten var det derimot ikke noe å si på. Vi skulle bort på den hvite stranda for å finne en cache seinere på dagen. og flere cacher ligger i lia over der.

Men ikke forstår jeg meg på disse bjørnene som fyker lekende lett oppover i dette terrenget. Det gjorde i hvert fall ikke jeg. 

 Steinur er ikke så galt å gå i for oss med to bein, men selv om de firbeinte har dobbelt så mange bein så er de atskillig kortere så det var ikke bare bare å gå her. Og det store spørsmålet var jo hvor er Festningen og hvor høyt opp i den fjellsiden der må vi gå??

Heldigvis fant vi stien på oversida av steinura og kunne følge den resten av lia (og ned igjen). Hadde vi ikke gjort det vet jeg ikke om vi hadde funnet fram. Det burde selvfølgelig vært enn cache der, men samtidig så er det fornuftig å ikke ha en cache der, for neimen var det ikke bare bare å rote seg oppi her uten noen til å vise vei. Nøve hadde heldigvis vært her før og hadde litt peiling på hvor vi burde gå.

 

Endelig fant vi bjørnehiet.

 

 Hiet var stort og det hadde nesten flere rom, men det var litt mørkt inni der, så det får bli med inngangen.

 

Dette må kunne kalles et luksus-hi, for her var det både hovedinngang, nødutgang og til og med et vindu med fantastisk utsikt over halve Vassfaret.

Balkong var det også utenfor vinduet.

Men jøje meg for en plassering. Det var stupbratt - på alle kanter!

Vi burde selvfølgelig gått opp på toppen når vi var kommet så langt, men det var fortsatt et godt stykke igjen for å komme seg dit på fornuftig vis, så det fristet mer å gå ned igjen. Det viste seg å være slitsomt nok det og. Når det var bratt oppover så var det jo bratt nedover også, selv om vi nå fulgte stien det meste av turen.

Det var godt å komme ned på "flatmark" igjen og med litt påfyll av blåbær.

 

Selv om vi besøkte to bjørnehi og i hvert fall et av dem var i bruk for ikke så  mange årene siden, så traff vi ikke bjørnen hjemme, heldigvis, men litt seinere traff vi på denne karen :)