For oss så er geocaching = gode opplevelser. Uansett om
cachen er enkel eller vanskelig å finne så er det like moro hver gang loggen
kan signeres. Men det er selvfølgelig noen som setter seg litt bedre i
hukommelsen enn andre.
Jeg har gått turer
her før og sett at det er fint. Nå skulle jeg derimot gå ut til enden av en
tange og der har jeg aldri vært. Barfi og jeg la av sted en dag i mai. Fortsatt
litt snø her og der, men det gikk fint å gå. Da vi kom ut dit vi skulle møtte
vi en fin bålplass og et idyllisk sted vi godt kunne bli værende en stund bare
å kose oss. Dette er opplevelser jeg setter stor pris på. Og lat og sofagris
som jeg er hadde jeg ikke somlet til å ta denne turen uten at det var en
geocache som lokker. En litt ekstra spiss var det jo selvfølgelig at dette var
vårt 600. funn og en FTF.
Så har du turen til Utsikten.
Her var jeg på cachetur sammen
med Kjersti. En liten trail som gikk på en fin tursti i en liten granskau. Helt
grei tur, men ikke noe spesielt utover det. Men så tok vi altså en liten
avstikker for å logge denne cachen og der blir vi møtt med en wow – utsikt. Her
så vi inn til Halden og festningen, rett
ned på fjorden og noen øyer med praktfulle hyttetomter.
Rett og slett en
fantastisk utsikt i finværet og i stor kontrast til området vi hadde gått rundt
i.
Cachen ved Vassbråa som i seg selv var en liten oppfinnsom
cache,
men ikke minst den fint tillaga spisestedet og gapahuken. Som lå nede
ved vannet og plusser du på knallfint vær, sola som glitrer som diamanter i
vannet. V har for en gangs skyld husket å ta med oss kaffe/te og vafler og kan
sitte der og kose oss. Ja da er det en god opplevelse å drive med geocaching
da.
Turen Barfi og jeg hadde på Romeriksåsen som førte oss til
Råsjøen for første gang.
Råsjøen som stadig nevnes i avisa, men jeg har aldri vært der og selv om jeg har sett bilder av jaktslottet så hadde jeg ingen ide om at det var så stort anlegg. Og ankomsten fra vannet som må være en konge verdig. Det var rett og slett imponerende hele stedet. Og ikke minst at det var så mange andre hus og historien om et helt eget samfunn der. Været var fint, turen var fin og vi gikk vår lengste tur så langt, nesten 3 mil. Nok en god cache-opplevelse med andre ord. Noen ny tur ut på tangen ved Store Snellingen orket vi derimot ikke, selv om vi gikk forbi.
Så har du de cachene som byr på overraskelser. Ved en
rasteplass som ligger ganske idyllisk til ved et lite vann, så ligger det et
TB-hotell. I tillegg til trafikken så er det dette merkelige fenomenet med at
vi nordmenn / midlertidige nordmenn har store problemer med å legge søppel i ei
søppelkasse eller ta det med hjem som ødelegger en del. Men det som gjorde
dette til en god opplevelse som jeg fortsatt husker med glede er at dette jo
var et TB-hotell og så var hintet «nano» Med min smarte hjerne så var det her
noe som ikke stemte. Halloo et hotell må jo ha litt plass og hvorfor i all
verden skulle en nano plasseres et stykke uti skauen? Nanoer er jo som regel
plassert på autovernet, skilt eller bygninger på selve rasteplassen. Dermed var
jeg helt uforberedt på det som møtte meg ved gz. Ok, det å vasse igjennom søppel var ikke noe
særlig og boksen var jo ikke av den typen som er et vakkert kunstverk i seg selv. Men det var noe med kombinasjon
av forventning og den boksen som møtte meg som gjorde dette til en favoritt og
morsom opplevelse. Et stor smil bredte seg og latteren nesten boblet over da jeg så hva som var cachen. Den må bare oppleves!
I 2014 virket det som det gikk inflasjon i cacher som var
gjemt i fuglekasser. I år virker det som det har tatt av med bruk av lys og
lyd. Det er mye fint som kan kjøpes på biltema. Så nå åpner man fuglekasser og
det strømmer ut alt fra fuglekvitter til julesang og juletre pyntet med lys.
Morsomt med sånne kreative påfunn. Men det som nesten var litt magisk var den
turen vi tok da vi fulgte en refleksløype en kveld med regn og tåke. Refleksløypa
var egentlig ikke sånn mer enn passe morsom, men det som møtte oss ved finalen
var nesten magisk. Der vi kom gående så vi det lyste opp inni skauen. Og når vi
kom fram så satt nissen inni en opplyst granhytte med hjelperne sine rundt seg.
Da vi var ute på tur for å finne en refleks-løype-cache så
befant vi oss like i nærheten av en annen cache. Denne visste jeg skulle være
fin. Men likevel var det helt spesielt å se den i lyset fra hodelykta. Den var
så utrolig flott plassert, så fint laget til at man blir bare glad for at noen
tar seg tid til å lage noe sånt. Siden et ligger bilde av denne på cachesiden
så tar jeg sjansen på å legge ut et bilde av den her også.
Enda er det mange flere artige og fine cacher rundt her. Som å plutselig møte et akkurat passe stort grantre som er pyntet som juletre midt uti skauen. Ikke nødvendigvis med julepynt, men med saker og ting som gjør at det ligner på juletre likevel. Det er som sagt mange kreative geocachere som legger ut spesielle, vanskelige og artige cacher rundt her. Men siden det jo skal være like moro for andre å finne disse så kan jeg jo ikke legge ut bilder og ikke fortelle hva som gjør at de er morsomme å logge. Det er det eneste jeg ikke liker med geocaching, det at man ikke får delt gleden over hva som møtte en med andre. For det er ikke like moro å finne en cache når en vet på forhånd hva som møter en.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar