HELGEN

Ikke forstår jeg hvorfor, men den siste uka har jeg måttet gjøre INGENTING i håp om at ryggen og jeg skal bli godvenner igjen. Og ja det hjelper å ta livet heeelt med ro sammen med stresslessen. Takk og lov for French Open og Eurosport Men selv jeg begynner å bli litt lei tennis nå. Så da var det jo koselig å få litt ny underholdning. Dette i form av en 13 mnd gammel islandshund som heter Tira.

Jeg var veldig spent på hva Barfi kom til å si, det virker som hun ikke liker islandshunder? Det er i hvert fall de hun bjeffer på når vi er på stevner o.l. Vel, Barfi og Tira møttes, begge med dempende signaler og en liten runde på tunet før Barfi fant ut at det var på tide å gi beskjed om at HER var det hun som var SJEF. Det så litt skremmende ut, men ingen fare det var mye mer lyd enn noe annet. Så var det litt leking, før det ble en ny runde med stadfesting av hvem som var sjef. Da skjedde det noe rart. Katten vår Mufasa, som begynner å merke alderen sin og ikke er så sprek lenger, kom springende og stoppet bare 1 m fra bikkjene fresende, krumrygget og med ståpels. Barfi sto over Tira helt rolig en stund før de fortsatte med bråket, da tok Mufasa og gikk til angrep på dem! Men da svarte Barfi og Mufasa rømte opp i det nærmeste treet. Resten av torsdagskvelden var det stort sett mye leking. Barfi var nok den ivrigste. Jippii, endelig er det noen å leke med  

Barfi er veldig rolig og finner på lite tull, nå som hun er aleine. Så hun får ofte gå løs på tunet istedenfor å bli lukket inne i den inngjerdete delen av hagen. Så derfor har det fortsatt ikke blitt gjort noe med den midlertidige gjerdeløsningen. Vi må få satt opp en port til før vi setter opp fast gjerde på den siste biten og der det nå bare er en rosehekk. Vel, Tira brukte ikke mange minuttene før hun fant ut at det bare var å gå rett igjennom rosehekken og så var hun fri. Så vi (= PE) måtte fram med gjerdestaur og mer plastgjerde for å gjøre den ”tett”.

Avtalen om besøk gjaldt alt fra 1 time til 3 døgn helt avhengig av hva Barfi sa. Så Marianne ringte stadig og spurte: “Hvordan går det, skal jeg hente Tira?” Men bortsett fra en del meningsytringer på torsdag så gikk det veldig fint.

De lekte, de slappet av, gikk på tur, uten noe tullball og alt var bare fryd og gammen. Den eneste som ikke syns dette var noe særlig, var katten. Katter hadde visst ikke Tira sett så mye til? Hun var i hvert fall veldig nysgjerrig og innpåsliten og bjeffet og bjeffet og prøvde å komme opp til Mufasa der han lå på skrivebordet. Og Mufasa freste og viste klørne sine tilbake.

Det var så rart å ha en islending i huset igjen. Hun var selvfølgelig ingen Vina, men du verden så mange av egenskapene og trekkene til Vina som vi så hos Tira. Halen gikk som en propell - hele tiden. Tira fulgte etter oss og lå der vi var,

satt og speidet for å se hva som skjedde, jaget fugler osv.

Ja hun fant til og med Vinas utkikksplass i trappa. En islandsk fårehund med alle deres gode egenskaper, rett og slett.

En hund det var veldig lett å bli glad i. Vi prøvde så vidt litt ag med henne også. Det hadde hun nok vært borti før, for det gikk veldig lett. Bare så synd jeg var veldig begrenset.

Tira ble hele besøkstiden ut og den eneste som var lettet da hun dro var Mufasa. Barfi var sliten og har tatt livet med ro etterpå.

Plantene mine venter på å bli plantet ut, så så fort Irene ble ferdig med eksamen så måtte hun til pers. Jeg prøvde å demonstrere hvordan det skulle gjøres, men det gikk ikke engang å grave ett hull,

så Irene får ta seg av dette på sin måte. Jeg har i hvert fall laget rikelig med planter i år om enn i noe begrenset utvalg av sorter.

Det skal jo være bra å gå, så vi dro på en liten cachetur i nabolaget i går kveld. Turen gikk til stedet der et engelsk fly styrtet 10. mai 1945.

Joda det er flatt i området her jeg bor, men det er fordi det meste ble planert for en god del år siden. I området der flyet styrtet er ravinene bevart og jammen er de bratte!

Det har nettopp blitt satt opp en minnestein over de døde engelsmennene med festivitas og slektningene fra England var invitert.

Vi tok med oss to andre cacher i området, den ene ved

kulturparken og flymuseet, før vi kjørte bort til Trandumskogen og fant en helt ny cach. Her tok tyskerne og drepte mange fanger i hemmelighet og gravla dem i mange graver i området.

Her er det alltid en markering hver 17. mai.

Tyskerne bygde også en prøveskytingsbane her. Mange svære betongvegger.

 

Dagmar satte sine spor i skauen rundt her også. Nå er hogstmaskinen i gang med å rydde opp. Så nå blir det åpent og rart.

De som bor i husene som ligger i skaukanten kommer nok til å sette pris på et nytt liv i sola.

Det blir dårlig med trening nå om dagene, kun bittelitt trening på vippa og slalommen. Og endelig ser det ut som at det går framover. Så er det bare å få dette til andre steder enn her hjemme og uten pannekake i handa