Nok en tur..

Denne gang var planen en snartur over fjellet, delvis på steder vi har vært tidligere. Det begynte så bra, værmeldingene meldte ganske så fint vær og det var sol og varmt da vi reiste hjemmefra på fredag morgen. Vi satte kursen oppover Østerdalen. Der er det MYE trær og langt mellom husa, ingen tvil om det. Sammen med dette så ble der gråere og gråere og regnværet begynte. OK noen små ettermiddagsbyger hadde de nevnt, men ikke så langvarig?? Etter hvert følte vi behov for en matpause og vi tok turen bortom Koppang. Der har vi aldri vært. Vi følte oss litt dumme der vi gikk i korte sommerklær mens regnet silte ned. Jeg har ikke så mye å si om Koppang, men ”Den lille påtår” ja det var så absolutt verdt stoppet i Koppang. En liten kafe der teposene var byttet ut med løste (som de også solgte) og serverte i stoooore kopper. :-) Maten var også god. Klart dette får en stor stjerne hos meg!
Vi hadde bestemt oss for å besøke Jutulhogget. For å komme dit så måtte vi kjøre en kort bomvei, som begynte med en skikkelig fin betalingsstasjon.

Jeg trodde vi måtte gå et stykke så jeg dro på meg treningsdress og fjellstøvler før vi gikk bort til ”hogget”. Det var fullstendig bortkasta for det var jo bare noen få meter fra parkeringsplassen og bort dit. Slutta å regne hadde det også gjort. Det var ikke helt slik jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Mulig det hadde blitt det om vi hadde gått litt lenger inn i dalen og sett canyonen mer fra midten. Men bratt var det og steinur var det også. Og hvor i all verden rant vannet ut hen?

Så kjørte vi videre til Alvdal og over til Folldalen. Jeg syns Folldalen er så spesiell pga all sanda som er der. Og jammen ligger gårdene høyt her. Så var vi oppe på Dovrefjell. En tur bort til Dovregubbenshall. Vi har kjørt over Dovrefjell en gang tidligere. Det var da vi hentet Vina. Da spiste vi også nettopp her, mens Vina satt og gråt i buret sitt. Gode og mette kjørte vi nordover. Oppdal var dagens etappemål. Vi så hverken moskus eller Snøhetta. Den var innpakket i lave skyer. I Oppdal var det mye skifer. Hotellet vårt het nettopp det og sentrum var utsmykket med mye skifer.
Lørdag så ikke været så halvgær’nt ut. Oppholdsvær og skyene trakk seg oppover alpinbakkene. Vi kjørte veien til Sunndalsøra, den har vi aldri kjørt før. På Vognill så så jeg noen kashmirgeiter, mulig de tilhørte kjentfolk? Og flere biler dro oppover en grusvei på vei til gjeterhundprøve. Oppdal så ut til å være ei fin jordbruksbygd. En vid dal med ganske så fine jorder, men det ligger høyt. Det var et skikkelig gjel på veien nedover mot Sunndalsøra. Sunndalsøra kjørte vi bare rett igjennom, vi hadde nemlig hovedmålet for turen foran oss. Vi skulle kjøre en spesiell vei som heter Aursjøvegen gjennom Litledalen og Eikesdalen. Man kan si mye om kraftutbygging, men det følger i hvert fall en del veier med det også. Været var som sagt bra, antydning til sol, men hva ser vi? Lavt skydekke. Toppene er nok en gang gjemt i skyer. Vel, vi ser i hvert fall disse skrekkelig bratte fjellsidene og kjører innover og ikke minst oppover og håper skyene trekker seg høyere opp etterhvert. Vi tar en liten kaffe-/tepause på fjellet før vi kjører mot Aursjøvatnet.

Her kjører vi rett og slett på dammen, like greit det og legge veien oppå den, ikke sant? Men skyene bekymrer oss, nå kjører vi rett og slett inn i tåka og ser ingenting! Alt er bare hvitt. Veien er ikke akkurat brei og heller ikke rett, så det er til tider litt ekkelt. Vi har kjørt denne veien en gang før, den andre veien og den var rett og slett ”heftig”. Delen fra Aursjøen og ned til Eikesdalen er rett og slett lagt i ei veldig bratt fjellside. Jeg mener å huske at det var en skiløper som omkom her i vinter eller forrige vinter da han kom for langt ut på kanten. Vel dette så vi absolutt ingenting av. Og vi ble enige om at jaja, vi får ta turen hit enda en gang da, om noen år... Etter hvert som vi kom oss ned en del høydemeter så kom vi oss også under skydekke og fikk endelig se den utsikten som er der. Og ikke minst fikk med oss den heftigste delen av veien som er sprengt inn i fjellsida.
 
  Den ene tunellen snur inni fjellet. Men de glatte fjellplatene som bare går rett ut i intet visste vi var der i tåke, men så dem ikke.
Og så var vi nede i Eikelandsdalen og kjørte langs Eikedalsvatnet. Forrige gang så gikk vi bort til Mardølafossen, det gjorde vi ikke denne gang. Men jeg er fortsatt like fasinert over disse glatte, bratte fjellsidene i dette området. Men de var da enda brattere forrige gang? Eresfjorden ligger like ved enden av dette vannet og veien bar preg av det jeg kjenner til Eresfjorden for, sykkel og Kurt Asle Arvesen (han har jeg faktisk hilst på, hjulpet til og med) for veien var tagget ned på Tour de France vis.

Vi kjørte over nok en høyde for å komme oss ned til Isefjorden og Åndalsnes.
Nå var ikke Trollstigen noe mål denne gangen. Jeg syns den er oppskrytt, jeg har da bodd i Aurland ;-) Men vi fant ut at det var den korteste veien, så vi dro oss oppover den. Har jeg nevnt noe om tåke og lavt skydekke? Det forfølger oss! Det er ikke noe mer å si om den saken. Så Trollstigen forsvant også i tåka. Vel det rasa i hvert fall ikke, noe det visstnok gjorde noen dager seinere. På toppen av Trollstigen har det skjedd mye siden sist. Her bygger de visst litt av hvert, så jo nesten ut som operaen det ene bygget de setter opp. Vi tok nå en liten stopp. I den danske bilen ved siden av vår på parkeringsplassen var det en vakker hund. En islending? Vi satte nå kursen mot Valldal. Og denne gangen stoppet vi for å se på Gudbrandsjuvet. Det har vi ikke gjort før. Det var jammen meg litt av et juv.
 
Og artig å se hvordan vannet lager seg sine egne veier. Det var bygd opp ei lang gangbru over dette juvet. Veldig fint laga til. Og her kom jammen meg den vakre hunden også gående. Ja det var en ”blakk” islending, ingen tvil om det :-)
I Valldal var det jordbærsesong. Det satt selgere i veikanten for hver 50. meter virket det som. Vi skulle ikke over til Geiranger og kjørte videre utover fjorden for å ta ferje over til Stranda, der vi overnattet.
Søndag var det også tendenser til lavt skydekke. Nå kjørte vi mot Hellesylt, der har vi aldri vært. Ikke at vi har gått glipp av noe tror jeg, for det så ut som et lite sted. Men vi fikk da se denne enden av Geirangerfjorden med et cruiseskip på vei innover.
PE hadde sett at det i nærheten av Hellesylt skulle være en attraksjon. Skulle vi gidde å kjøre innom der? Fram med NAF-boka. Norangsdalen: "Norges trangeste dal" Loddrette vegger og bare steinurer under pga alle rasene. Et av rasene stengte elva i 1908 og oversvømte en seterbø og dannet Lyngsstøylvatnet. Selmurene kan fortsatt sees på bunnen. Pga rasfaren så er selene bygd inn i bakken og de var bitte små.
 
Det var absolutt verdt en kikk. Det lå faktisk snø nesten helt ned til vannet og det lå da ikke så høyt. Det sier kanskje noe om snømengden eller solforhold?
Vi snudde ved Lyngstøylvatnet og kjørte tilbake og fortsatte ferden om Hornindalsvatnet, Nordfjord og utover langs fjorden mot Måløy. Nå skulle vi se på den berømmelige Kannesteinen.

Litt ekstra spennende var dette fordi naboen vår har kjøpt seg et småbruk og flyttet dit. Og jammen så sto ikke en av dem på parkeringsplassen da vi kom. Så fikk vi høre litt om hvordan de trives også :-) Idyllisk var det der, men fy som det kan storme når uværet stå rett inn.

Og det var ikke en vei som var beregnet for trafikk i begge retninger, det er nå helt sikkert. Det var veldig kjent akkurat det ja…. Skyene hadde forsvunnet en gang i løpet av dagen og det var knallvær med sol og godt over 20 grader.
Så var det å kjøre tilbake denne smale veien, ta ei ny ferje over til Sandane og kjøre mot Jølster. Også et sted jeg kun har vært en gang før og blei fasinert av de glatte bratte fjellsidene. Jeg er visst noe med meg og glatte  bratte fjellsider... Ikke rart det raser mye der forresten.
Gjennom Fjærlandstunellen og et stopp ved Bøyumbreen. Jammen har den minket i forhold til gamle bilder. Her var det også bygd opp et nytt turistsenter siden sist. Med Global-Blue vimpelen så klart.

Vi hadde et mål til for turen og det var Sognefjell. Så vi kjørte innover langs Lusterfjorden. Jammen er det lenge siden vi har vært der, for det var mye lengre enn vi husket og en del forandringer/ting vi ikke husket. Vi hadde tenkt å overnatte et sted i indre Sogn. Men nå fant vi ut at siden været var så fint så kjører vi over Sognefjellet i kveld, for i morgentidlig så er det sikkert skyer igjen. Jeg tror det var ganske smart. Vi hadde i hvert fall en flott tur over fjellet.
 

Og at det er mye fjell og topper over der er det ingen tvil om.
Det blei en overnatting på Elveseter i Bøverdalen.

Dette stedet har jeg alltid lurt litt på hva egentlig er for noe. Det viste seg å være et litt spesielt hotell med MYE gamle fine ting og flotte malerier av de norske mesterne og spennende interiør.
Så var det mandag og på tide å sette kursen hjemover. Vi kjørte over Valdresflya denne gangen.

Mye av den er veldig flat i forhold til Sognefellet.
Vi hadde en flott 4-dagers-tur, med mye fjell og fjorder og vakker natur. Ingen tvil om at jeg liker meg best på tur i Norge, selv om de jammen snakket engelsk de som serverte i på hotellet i Stranda. Nå har jeg fått veldig lyst på en fottur i fjellet. Men så var det det å finne tid dag. Alle helger i august er opptatt og det er de vel i september og. Oktober er kanskje i det seineste laget for fjelltur, men neste år…..
Vina fikk den aller beste presangen hun kan tenke seg på 7 årsdagen hennes, nemlig matfar som kom hjem igjen.
Flere bilder fra turen finnes her
Link til Aursjøvegen og her er det en film lagt ut på youtube av noen som har tatt turen i finvær. Det er veldig mye av dette vi ikke så noe av ja :-(