Stusselig..

Det har vært litt stusselig hos oss noen dager...

Røyting:

Vina og Barfi driver og skifter ut pelsen sin, så nå er hus og klær fulle av pelsdotter. Og det tar som vanlig aldri slutt. Det virker jo som om jeg fjerner all underpelsen og da skulle en jo tro at det blir kaldt å være ute i -25 grader, men neida Barfi vil fortsatt gjerne være ute hele dagen. Kun avbrutt av noen småturer inn for å sjekke ut om det muligens er noe lek eller matservering på gang. En fordel er jo at Barfi legger igjen sine spor, så nå er det ingen tvil om at hun tilbringer tid i sofa’n mens vi er på jobb. Ja, nå har hun tydligvis funnet ut at dette er ei perfekt seng så hun legger seg der mens vi er hjemme også. Før var plassen hennes på gulvet inntil den samme sofa’n.

Hva???? Mener du at jeg skal ligge på det kalde og harde gulvet???? Jeg syns dette er myyyyye bedre!

Ansvar:

Vina har tatt ansvar for å lære opp framtidas dyrleger. Ja, skal vi få noen dyktige dyrleger så må de jo få lov til å trene seg litt på forhånd. (Og det er her A-C, om du leser dette, du skal legge igjen en kommentar om denne vakre, snille, flinke jenta som sjarmerte dere i senk alle sammen. Nesten så hun slår Molly, ikke sant? ;-) ) Barfi lurte fælt på hva dette romvesenet som luktet så rart  og kom hjem etter å ha vært borte hele dagen var for noe.  Jeg er ikke helt sikker på om Vina er helt enig i dette med ansvar for morgendagens dyrleger. Hun syntes veeeeeeldig syns på seg selv dagen derpå. Men Vina ble veldig raskt sitt gamle jeg igjen og viste ingen forståelse for at hun burde være litt mindre aktiv og mindre ute i kulda enn vanlig.

Og så denne håpløst teite skjermen da.

Ikke helt greit å beregne den ekstra plassen denne krever. Så det har blitt en del butting i dørkarmer.

Men ute er det ikke noe problem, det er jo bare å grave den langt ned i snøen det så får jeg tak i det jeg vil :-)

Nå har hun vært veldig flink til ikke å slikke på såret sitt, mulig det har en sammenheng med at det ikke er så lett å komme til... Og siden det er vinterferie og dermed er det folk hjemme så har hun ikke brukt skjermen så mye. Men ute aleine har hun den på og dermed så tenker jeg at med denne på så springer hun ikke langt verken for å jage innpåsliten bikkjer eller andre inntrengere. Så jeg slapp henne løs fra bandet hun sto i. Men jeg glemte en ting. Irene hadde jo gått opp til bestemor 1 time tidligere så Vina fulgte sporenstreks i sporene til Irene. Kan jo ikke la Irene være aleine, best å ha ei vaktbikkje til å passe på kan du skjønne. De går forøvrig mye løse på tunet nå for tiden. Og det har de ingenting imot.

Selvfølgelig skal jeg også ligge i sofa’n, jeg er jo operert og trenger godt stell!!!!!!

Vi tok også blodprøve av Vina for å sjekke om det var noe galt med stoffskiftet hennes. Fikk svar på dette allerede etter to dager. Her var alt i orden. Er litt sånn blanda følelser over dette svaret. På den ene sida så har jeg jo lest om forvandlingen til Snorre og øynet muligheten til å få svaret på hvorfor Vina er som hun er. Noen piller som kan bidra til litt slankere linjer og mer energi hadde jo ikke vært å forakte. På den annen side så hadde det vært fælt å vite at Vina hadde gått med feil stoffskifte i flere år. Så jeg er glad for at alt viste seg å være i orden. Nå er det jo mange som sier at hundene vi har likner på eierene. Og med det i tankene så hadde det jo bare vært helt naturlig med stoffskifte-problemer. I Vinas ”familie” så er det helt normalt å drikke radioaktivt vann, spise tyroxin eller fjerne skjoldbruskkjerteler ;-)  Men heldigvis så slipper Vina dette. Det er nok fortsatt å sende PE på jordomseiling og stenge døra til grisehuset som er den rette medisinen for Vina.

Vina er sånn at hun skal ha med seg et bytte hjem fra tur. Det er mange pinner som blir lagt i hagen sommerstid. Nå om vinteren må hun finne på noe annet. Så på hjemveien så begynner hun å gå tett inntil meg ” hei, nå er jeg klar”. Så dytter hun forsiktig bort i handa mi ”jeg er klar til å jobbe”. Og så begynner hun å nappe i votten min ”hallooooo, jeg er klar til å jobbe, hører du!!” Og da får hun selvfølgelig en vott eller noe annet. Og dermed så strener hun stolt og målbevisst  hjemover med votten i munnen. Barfi er opptatt med å leke og har ikke noe behov for å  jobbe. Men en dag kom hun fykende forbi meg med em vott i munnen hun også? Jeg hadde tydligvis mistet den andre votten da Vina fikk den ene for å bære hjem. Denne hadde da Barfi plukket med seg og brukte til å leke med. Eller kanskje hun bare var flink og skulle passe på at jeg ikke mistet votten min? På et visst punkt setter jeg på bikkjene bandet igjen. Og de er begge flinke til å stoppe når jeg roper på dem i den forbindelse. Vina slapp votten sin og kom til meg. Barfi plukket opp denne votten så derfor ga jeg Vina en annen vott. Men Barfi slapp jo den første votten fordi hun øynet et håp om en godbit. Vina fikk jo det da hun kom. Så da hadde Vina en vott i munn og det lå en vott på bakken, hva gjør Vina da? Hun tar med seg begge selvfølgelig! Flinke jenta mi det.

Til slutt en liten historie jeg syns var litt fin:

A Dog's Purpose?   (From a 6-year-old).

Being a veterinarian, I had been called to examine a ten-year-old Irish Wolfhound named Belker. The dog's owners, Ron, his wife Lisa, and their little boy Shane, were all very attached to Belker, and they were hoping for a miracle.

I examined Belker and found he was dying of cancer. I told the family we couldn't do anything for Belker, and offered to perform the euthanasia procedure for the old dog in their home.

As we made arrangements, Ron and Lisa told me they thought it would be good for six-year-old Shane to observe the procedure. They felt as though Shane might learn something from the experience.

The next day, I felt the familiar catch in my throat as Belker's family surrounded him. Shane seemed so calm, petting the old dog for the last time, that I wondered if he understood what was going on. Within a few minutes, Belker slipped peacefully away.

The little boy seemed to accept Belker's transition without any difficulty or confusion. We sat together for a while after Belker's Death, wondering aloud about the sad fact that animal lives are shorter than human lives.

Shane, who had been listening quietly, piped up, ''I know why.''

Startled, we all turned to him. What came out of his mouth next stunned me. I'd never heard a more comforting explanation. It has changed the way I try to live.

He said,' People are born so that they can learn how to live a good life -- like loving everybody all the time and being nice, right?''

The Six-year-old continued,' Well, dogs already know how to do that, so they don't have to stay as long.''

Remember, if a dog was the teacher you would learn things like:

When loved ones come home, always run to greet them.

Never pass up the opportunity to go for a joyride.

Allow the experience of fresh air and the wind in your face to be pure Ecstasy.

Take naps.

Stretch before rising.

Run, romp, and play daily.

Thrive on attention and let people touch you.

Avoid biting when a simple growl will do.

On warm days, stop to lie on your back on the grass.

On hot days, drink lots of water and lie under a shady tree.

When you're happy, dance around and wag your entire body.

Delight in the simple joy of a long walk.

Be loyal.

Never pretend to be something you're not.

If what you want lies buried, dig until you find it.

When someone is having a bad day, be silent, sit close by, and nuzzle them gently.

ENJOY EVERY MOMENT OF EVERY DAY!