ADVENT

Adventskalenderen er fylt med Twist og hengt på plass, bare en dag for seint. Jeg har kjøpt inn lilla lys, men staken står fortsatt et eller annet sted i kjelleren. Jeg var som kjent ikke hjemme i helgen og dermed har det ikke skjedd noe mer med den saken. Og i dag har jeg sendt av gårde en bestilling på tre julepresanger. Hurra, jeg har da begynt ;-) Men der stopper det også... Ja bortsett fra at ribba er i hus. Man så er det stopp.

Nå hører jeg til dem som mener at jula ikke skal begynne før på  lillejulaften og begynner ikke å pynte til jul før da. Men siden jeg er ganske glad i nissebyen min så pleier jeg å tjuvstarte litt med den. Så den kommer fram en gang den neste uka tenker jeg. Adventstjernene og –adventstaken skal derimot på plass, det er jo advent. Det er bare sånn at av en eller annen merkelig grunn så de kommer ikke fram og på plass av seg selv...? Jaja snart...

Jeg har brukt noen timer på Fotoknudsen i det siste. Jeg har prøvd å lage ei fotobok ut av feriebildene våre. Det er ganske morsomt og ganske frustrerende. Når en sitter sånn så er det plutselig ingen fine bilder eller altfor mange bilder som jeg gjerne skulle hatt med. Og så fungerer ikke redigeringen slik som jeg vil osv. Det blir akkurat sånn som med medlemsbladet, jeg lærer noe nytt hele tiden, men det er også mange muligheter jeg ikke er klar over. Jeg har først hatt et prøveprosjekt med bilder av Barfi. Jeg lærte heldigvis litt av det. Så nå venter jeg spent på resultatet. Håper jo selvfølgelig at den blir flott, men regner med at jeg finner både det ene og det andre som ikke er så bra når det kommer til stykket... Kanskje neste bok om  Vina blir perfekt? Da jeg fikk tilbake boka om Barfi så hentet jeg den på vei til jobb og satt selvfølgelig og bladde i den mange ganger på jobben den dagen. Akkurat denne dagen så kom sjefen min i Norge (Berit som har gitt meg denne ideen) og sjefen over henne igjen (finske Kati) bortom skranken. Og de fikk selvfølgelig se på boken. Jeg fortalte jo Kati stolt at Barfi var en finsk lapphund, men hun hadde visst ingen kjennskap til den rasen, enda hun bor i Finland! Noen uker seinere kom Berit hjem fra møte i Finland med en hilsen fra Kati. Kati var blitt så innspirert av fotoboken min at hun hadde laget en fotobok med bilder og historier av deres liv og gitt som gave til mannens 60-års dag. Det syns jeg var litt morsomt.

På tirsdag så fikk vi tilbake en ½ gris. Så kvelden ble brukt til å pakke ned og legge den i fryseren. To av mine firbeinte pelsdotter var plutselig veldig gode venner av meg da. Og jeg hadde ingen problem med å oppnå kontakt med Barfi da jeg trente litt. Utrolig hva en fersk kjøttbit gjør ;-) Så skulle jeg gi de en ”pinne” hver. Nok en gang tenkte jeg at de måtte jobbe litt for maten. Men det er jo håpløst med to. Så jeg ga det ene beinet til PE og ba han ta seg av Vina og kommanderte ”på plass” til Barfi. Men der kom jo Vina. Hun følger alltid med når jeg kommanderer Barfi. Og PE har hun jo i sin hule hånd. Hun tenkte helt sikkert at PE gir ikke beinet mitt til Barfi så jeg går først og vinner Barfis bein og så får jeg beinet mitt av PE etterpå ;-)

I går fikk de hver sin labb. Takk Gilde for at dere mener vår ½ gris har 4 bein og ikke 2. I fjor tror jeg den hadde 3. Kanskje en som jobber der har ei bikkje som også er glad i labber? Barfi la seg til og begynte å gnage på sitt bein med en gang. Vina slikker litt på det og så går hun og graver det ned. Jeg la ut en ganske stor svorbit til fuglene. Vina mente at det var bare tull at skjærene skulle få noe som hun hadde lyst på!!!! Så hun lå i trappa og ga ganske klar beskjed om hva hun mente om den saken. Litt sener da hun var løs ute sprang hun rett bort og tok svora. Og enda en del seinere så hadde hun tydeligvis fått nok og gravd den ned. Og det var helt tydelig at hun voktet den for at Barfi ikke skulle grave den opp. Og Barfi hadde full kontroll, for da hun var ute litt seinere aleine så lå hun og tygde på en jordete svorbit. Døde griser er bare namnamnamnamnamnam

Her er bloggen fra samme seanse i fjor ;-)

http://lapp-is.blogspot.com/2008/11/sukk.html

Litt småplukk om rare Vina:

Her om dagen så lå Barfi og holdt på med sitt i en grisebinge. Vina og jeg var der også, men et lite stykke unna og holdt på med vårt. Griser er  nysgjerrige og de tre som gikk der ville selvsagt undersøke denne svarte pelsdotten. Barfi var som sagt opptatt med sitt og prøvde og late som ingen ting i håp om at de snusende grisetrynene gikk fort lei og trakk seg tilbake. Vina tok derimot affære. Matmor fikk greie seg selv, for Vina gikk bort til Barfi og sørget for å holde grisene unna lillesøster.

Hvis vi går tur når PE er borte så følger Vina nøye med på bilene som kommer  på veien. Spesielt om det er en kassebil. Hun setter seg ned og venter for å se om det er PEs bil som kommer. Og det har hun full kontroll på. Og er det det så ser du halen hennes gå som en propell og hun har ingen planer om å være med meg på tur nei. Hun skal hjem til PE eller sitte på i bilen!

Vina har også full kontroll på når jeg skal bort. Har funnet ut at det kanskje har noe med at jeg åpner div skuffer og skap og kanskje noen andre enn om jeg skal på jobb. For når jeg skal på jobb så forholder hun seg helt rolig eller går på plassen sin i trappa. Når jeg skal på noe annet så fotfølger hun meg og kommer med sine skarpe bjeff når hun syns jeg er for treig. Hun skal være med! Barfi derimot går og gjør seg så usynlig som mulig, hun har nemlig ingen planer om å være med på biltur!

Foreldrene mine bor i sokkelhus og da blir det jo en del gåing i trappa. Så fort jeg går ned trappa så kommer Vina etter. Skulle nesten tro hun var livredd for at jeg skal reise i fra henne? Barfi tar det helt med ro.

Vi gikk en tur, da vi så et rådyr. Rådyret sprang oppover lia vekk fra oss. Og Barfi og Vina sto og bjeffa det de kunne, de var løse et stykke ifra meg. Men plutselig snur rådyret og springer ned lia igjen og rett mot bikkjene. Snålt, spør du meg. Men kanskje dette rådyret visste at pelsdottene mine bare er tøffe i trynet så lenge avstanden er stor nok, men atskillig spakere når de står ansikt til ansikt ;-) Rådyret sprang videre opp lia på andre siden og forsvant.

Noen er mer kreative enn andre. Ei islandsk dame er av den typen. Jeg har sett to av hennes produkter. Det ene var et flott bilde av en islending - selvfølgelig ;-) laget av hundehår som hun hadde tovet (brukt nål) Hun hadde fått  hodet og ikke minst uttrykket veldig fint til. Og så hadde hun laget et halskjede. Det hadde mange glassperler, men også tre kuler av tovet hundehår. De liknet litt på litt store trekuler. Det som var litt artig med dette var at den ene bikkja til kjøperen syns disse kulene luktet veldig spennende.

I går prøvesmakte vi på ribba. Jeg måtte nemlig teste ut TurboBudeias oppskrift på ribbesteking. Joda, den var slettes ikke dum den :-) Men jeg lærer visst aldri å bruke nok salt!!!!!! Svora ble derimot sprø og fin og min bedre halvdel var lykkelig resten av kvelden etter å ha fått knasket i seg denne herligheten han maser så mye om.

Nå går jeg inn i ei flott tid, med julestress, ja jeg syns julestress er flott, jeg stresser nemlig bare akkurat passe mye. Kan vi få beholde den lille snøen og kuldegradene så blir det endelig levelig å gå på tur også. Og så er det jo så masse morsom vintersport på tv’n :-)))) Sukk og sukk for ei herlig tid. Bare i spedd litt frustrasjon over at jeg ikke får med meg alt siden jeg er på jobb eller ikke har de rette kanalene. Er det rart det går smått med husstell????

Ha ei flott helg.