Motbakke - Bårhaugkampen

Bårhaugkampen eller Borhaugkampen. Ikke vet jeg, hva som er riktig. Jeg ser begge navnene brukes.

Det våres i Maura og, selv om vi våknet til et par cm snø på fredag. Det fortsatt nypreppa løyper og rikelig med snø oppe på åsen, men jeg tok litt skrekken av den forrige skituren min så det frister ikke å ta fram skia. Samtidig så må jeg ut av bygda for å være sikker på å finne et sted uten snø. Jeg syns denne tiden i overgang mellom vinter og vår er vanskelig for det er ikke snø med hold i for bruk av ski/truger og så er det heller ikke bart nok til å gå uten å risikere å måtte vasse i råtten snø i området rundt her. 

Men jeg bestemte meg for å teste ut stien opp til Bårhaugkampen, den ligger jo i solhellinga.

Jeg ble litt skeptisk da jeg ble møtt av dette.

Men det viste seg raskt at det var kun der nede i skyggen at det var snø fortsatt. Stien oppover var bar. Det hjelper jo litt på at skauen er borte også, sola får litt bedre tak da.

De blauteste stedene var godt kavla

Noen innlagte hindringer legger jo bare inn en ekstra spiss på turen

Det er ikke lange turen, men det oppover hele veien.

Hjelpe meg, jeg må nok gå denne turen 3-4 ganger i uka om jeg skal komme meg i tur-form før sommeren. Det er noe helt annet å gå i motbakke enn å gå den flate turen rundt i bygda som jeg har holdt på med i vinter.

Det er jammen godt at utsikten må sjekkes flere ganger underveis. Må jo se om jeg ser hjem. Nå som skauen er hugget så ser man jo litt underveis.

Så var det bare å stålsette seg for den bratteste delen av turen. Det er selvfølgelig brattere enn det ser ut til på dette bildet.

Endelig oppe. Har fortjent en liten pause nå.

Det skal ha vært en bygdeborg her oppe sies det.

Fant sånn omtrent ut hvor vi bor.

Jeg tok ikke sjansen på å gå rundturen, tror det kan være en del snø. Så det ble samme turen ned igjen.

Som sagt, ikke lange turen, men 200 høydemeter krever mye mer trening, var svaret jeg fikk.

Hvitveisen har begynt å titte fram. Nå er det bare å vente på at det skal bli grønt.

Tur til toppen av Danmark

 Jeg har hatt to aktive uker. Seminar i København med jobben, hyttetur i helgen, samling med Gam-gjengen på Escape room og så en ny tur til Danmark denne helgen. Ikke rart jeg blir susete i hodet av slik farting ;)

Vi var mye i Danmark da ungene var små, men det begynner å bli lenge siden. Det har blitt noen korte turer til København etter det, men i Skagen har vi aldri vært. Før nå. PE har lenge hatt lyst på en tur dit. Vi tok Super speed 2 fra Larvik og kom fram etter det var mørkt torsdag. Det var nesten litt spennende å reise med denne fergen for meg som er vokst opp med Petter Wessel. Nå vet jeg hvordan det er. Jeg tenkte at det var stille nå så tidlig på året, men vi var slettes ikke alene med å vandre på stranden.

Alle skulle selvfølgelig ut på spissen av Grenen. De krappe bølgene viste møte mellom Skagerak og Kattegat.

Det var litt rart med denne spissen ut i "ingenting" Som ventet var det litt vind og sola var fraværende så vi hadde kledd oss godt.

Grenen

Den vokser 10 meter i året

Skulle gjerne vært her en dag det var fint vær også.

Det var ei stor sandflate og den var bredere enn det jeg hadde sett for meg. Vi prøvde å finne noen cacher siden vi først var her. 

Det viste seg å være litt komplisert pga en del vann der vi hadde tenkt å gå og så masse tett tornekratt.

Vi kom oss ut av krattet og fulgte veier til neste cache. Ute i dette vannet var det små hus på stolper, antar de var satt ut for fugler.

Det er flatt og det grå fyret var lett å se. Etter å ha krabbet inn i en bunker, der var det veldig mørkt da lommelykten slukket,  for å finne cachen Kommandantens elskerinne hadde vi fått nok frisk luft og gikk tilbake til bilen. Stoppet litt i Skagen for å få i oss litt mat + at jeg hamstret te og kaker.

Utpå ettermiddagen gikk vi ut igjen. Det var vel en liten tabbe, men i hvert fall et trygt valg at jeg valgte at vi skulle følge veien. Det var jo ikke så langt og begge trenger å bruke beina, stien hadde vært kortere, men det var en del vann, så usikkert om stien var tørr eller ei.

Målet denne gang var Den tilsandede kirke / Sct. Laurentii kirke. Det er rart å tenke på at her lå det en stor teglsteinskirke, på 1300-1700 tallet. I 1795 ble det bestemt at den kunne nedlegges. Etter flere år der menigheten måtte grave fram inngangen før hver messe. Det var ikke lenger mulig å holde den fri fra flyvesand. Kirken ble revet, kun tårnet ble spart. Det ble hvitkalket og brukt som sjømerke. 

Vi var forholdsvis heldige med været denne dagen, men sola gjemte seg fortsatt bak skyene.

På lørdag lot vi cachene vise vei

I Skagen er veldig mange hus gule, så da er det jo ikke så rart at kirken også er gul. Pga klimaet så ble alle husene kalket hver pinse med en blanding av kalk og den tørre jordfargen oker. Den fargen ble kjøpt inn i store mengder og dermed det som ble solgt.

Cachene førte oss blant annet til en kirkegård. Her et gravsted for falne soldater

Gravstedene var litt annerledes enn det som er vanlig i Norge. Så det var hunde-figurer på flere av dem

Vanntårnet i Skagen

Jeg skulle selvfølgelig tatt bilder av typisk dansk bebyggelse og den gule by, men det ble ikke gjort. Så jeg måtte bare ta et bilde her. For det er jo lett å se at man er i Danmark, de bygger litt andre hus enn det vi gjør i Norge.

Vi var en runde på Skagen museum

Med mange malerier av malt av "Skagen-malerne"

Nå var det begynt å regne, så det fristet ikke å gå rundt i Skagen sentrum. 

Men før vi dro tilbake til hotellet så kjørte vi ut til Nordstranden, Danmarks nordligste punkt. Grenen ligger faktisk mot øst og er ikke det nordligste punktet. 

I tillegg til å regne så hadde vinden økt. Det var fascinerende å se sanden blåste innover, ikke vanskelig å forstå at sanddynene kan flytte seg flere meter hvert år. Vi måtte krumme nakken for å komme oss ut på stranden i den sterke vinden. Og helst lukke øynene for at de ikke skulle bli fulle av sand. Det var godt å komme seg tilbake til hotellet for å få på tørre klær og inn i varmen igjen

Om kvelden tok vi en kjapp tur ut til Højen / Gml. Skagen. Det var litt i det seineste laget for det ble helt mørkt på den korte tiden vi var der. Men også dette var en opplevelse for nå blåste det enda mer. Her var det bare å tviholde på alt, hvis ikke blåste det vekk. Hele stranden var full av skum fra bølgene. Vi var på solnedgangsplassen, men det var dårlig med solnedgang. 

Et dårlig bilde som bærer preg av at det mørknet og at det var vanskelig å stå stille. 

I løpet av natten ga uværet seg og vi våknet til strålende sol. Men nå skulle vi hjem. Tross alt godt at vi ikke skulle med ferga i det vindværet som var på lørdag.

Vi hadde ganske god tid så vi tok en liten avstikker bortom Råbjerg Mile. 

Wow! Det var noe helt annet enn jeg hadde forventet meg. Her ble vi møtt av en vegg fin sand.

 Vi måtte selvfølgelig gå til toppen. Men som det er på fjellet, når en tror en er på toppen så er dukker det opp en y topp.

Det var jo ikke bare en liten sanddyne som jeg hadde forventet, det var en diger ørken!

Og siden det blåste så sterkt dagen før så var alle fotsporene satt denne dagen. Dette er mine. 

Milen er Danmarks største vandreklit  (sanddyne må vel det være) på 2 kvadratkilometer, 40 meter høy, den flytter seg 15 meter i året.

Den var diger! Og siden alt er så flatt så ser vi langt og utover havet.

Så var det klart for turen over Skagerak tilbake til Larvik igjen.

Jeg syns vi hadde en fin tur. Ja, vi burde ha gjort mye mer, f.eks så burde vi jo i hvert fall sett litt av Skagen sentrum. Været får ta litt av skylden for det. Men jeg syns vi fikk med oss mye likevel på disse to dagene. Vi gikk ut på Grenen, så den tilsandede kirke og Råbjerg mile. Og så fikk vi virkelig kjenne på kraftig vind. Det var vel sterk kuling på det verste. Og ikke minst så tok vi det med ro og koste vi oss. Så får vi heller se om det blir en ny tur. Og en påminnelse over hvor utrolig flatt det er og her nord var det bare masse bevokste sanddyner.

Vi logget i alt 28 funn, herav 15 lab, 3 virituelle, 2 mysteri (bonus) og 8 tradisjonelle. Med kun ett funn tidligere i år så er jo dette mange!

Isriket - Escape room

Heldige meg som jobber sammen med en sånn herlig gjeng. Det er faktisk ganske utrolig, men alle som har jobbet på arbeidsplassen min har vært både trivelige og flinke. Det begynner å bli snakk om mange personer i de 23 årene jeg har jobbet der. Og det er jo derfor en del av oss blir der så lenge. Innimellom prøver vi å møtes privat for å kunne prate litt i fred. Gjerne ha det litt moro også. 

Som nevnt så sluttet Lise etter 25 år i firmaet og vi ville ha en litt morsom avslutning også, ikke bare tale og kakespising på kontoret. Nå er det jo dessverre sånn at det alltid er noen som må jobbe og ikke får være med, men 6 av oss møttes i Oslo på tirsdag kveld. Vi skulle prøve oss på et Escape Room igjen. Det er 5 år siden jeg har vært med på det. En spent gjeng som gledet seg og lurte på hva som ventet oss. En fin blanding mellom 25 og 60 år. 

Nå hadde en av oss tatt en del rom og jeg var også usikker på hvilke rom vi hadde tatt tidligere på dette stedet så jeg booket Isriket, for det var jeg sikker på at ingen av oss hadde tatt. Ok, en oppgave ble løst raskt, men så stoppet det opp, vi virret rundt litt motløse. Hva i all verden skulle gjøre for å komme videre. Ok, det ene oppgaven forsto vi hva vi skulle gjøre, men vi manglet det hjelpemiddelet vi trengte. Vi brukte litt tid, fikk et hint , da løste den ene oppgaven seg og så vet jeg egentlig ikke helt hva som skjedde. Plutselig forsto noen løsningen på en annen oppgav og så fikk vi ut noen hjelpemidler. Og slik fortsatte det. Noe ble vel løst fordi en av oss forsto hva som skulle gjøres, noen ble løst litt mer av prøve-feile-metoden og flaks på at vi traff. Plutselig åpnet døren seg og nye oppgaver dukket opp. Og slik fortsatte det. Alle greide litt, alle kom med innspill på hva som kanskje skulle gjøres, men  jeg innrømmer glatt, 60-åringene hadde ikke hatt kjangs til å ta dette aleine. Og det visste jeg jo fra før, vi er helt avhengig av å ha med ungdommene på laget. De er jo bare så smarte og raske. Men selv de syns det var vanskelig. Og så er det jo så moro hver gang det er noe løser seg. 

Jeg husker fra det første rommet vi prøvde oss på i Malaga at der var det en del oppgaver som rett og slett gikk på å finne nøkler, koder osv. Her og i de fleste andre rommene jeg har vært med på så er det mer slike logiske oppgaver. Tror det er en stor fordel å være god på slike IQ-oppgaver der du ser hvordan den neste brikken i en rekke skal se ut. Det er jeg elendig på.... 

Vi fikk et hint til, hintet var egentlig at vi var inne på rett spor. Og da vi fikk på plass den oppgaven så løsnet det vel egentlig ganske bra. Det gikk opp det ene lyset etter det andre på de siste oppgavene. Bortsett fra at vi fikk en melding som gjorde at vi trodde vi var ferdig, men forsto etter hvert at, nei det var vi ikke. Så da var det bare å prøve å finne fram til flere ting som måtte løses. Vi var vel inni 4 rom til sammen. Og det er litt av det som er morsomt syns jeg at vi må komme oss videre og ikke at alt er i et rom som jeg vet det er på et av disse stedene. 

Jubelen var stor da vi til slutt hadde løst hele rommet og reddet menneskeheten fra evig istid. Og det viste seg at vi hadde hele 10 minutter igjen. Og selv om det er morsomt med konkurranse så var det veldig fint å være sammen alle sammen. Vi var ikke flere enn at det var mulig og vi var også enige om at det var faktisk nødvendig å være så mange i dette rommet.

Etterpå gikk vi på Egon og spiste og kunne snakke om både oppgavene og andre ting. Det ble en skikkelig morsom og koselig kveld. Og alle satt igjen med at dette vil vi gjøre igjen om ikke så altfor lenge. 

En liten oversikt til meg selv, jeg ser det er greit å vite hvilke rom jeg har prøvd:

1. Malaga på Gam-tur. Første gang for alle og vi var langt i fra å fullføre, men det ga absolutt mersmak. Tema var noe ala Gudfaren.  Ann-Iren, Ann-Charlotte, Heidi, Lise og meg deltok.

2. Tromsø, Arctic Escape på Gam-tur. Her fullførte rommet på god tid og uten hint. Dette var skikkelig moro der alle følte at de bidro. Husker ikke hvilket rom, men det var noe "gangstere på bakrommet". Ann-Iren, Ann-Charlotte, Heidi, Lise, Randi og meg deltok

3. 2018 - Oslo, The Escape Games i Skippergata ( De har tydeligvis  flyttet siden den gang). Det ser ut til at vi prøvde disse rommene: Team Battle Pirates og Gangstere. En del av avslutning for Kari på jobben. 2 grupper og 2 ulike rom. Den ene gruppen fullførte, min gruppe greide det ikke. Tim, Rikke, Heidi, Irene, Lise, Bjørnar, Kari, Lise og meg deltok

4. 2019 - Oslo,  Adventure Room (er lagt ned?) Black Queen. Her var vi to grupper i to forskjellige rom, men vi byttet halvveis, slik at alle fikk prøvd seg på det samme. Begge gruppene fullførte. Ann-Iren, Ann-Charlotte, Heidi, Rikke, Kari, Lise, Farokh, Bjørnar, Irene og meg.

5. 2019 - Oslo, Escape Hunt (er lagt ned?) Innbruddet i Norges bank. Her hadde de to like rom så vi var to grupper med det samme rommet. Den ene gruppen fullførte, min gruppe greide det ikke. Jeren, Rikke, Aurora, Helene, Heidi, Irene, Lise og meg deltok. 

6. 2024 - Oslo, The Escape Room, Isriket. Vi fullførte rommet. Ramiz, Tim, Irene, Heidi, Lise og meg deltok.

Alle har vært i privat regi, bortsett nr 3 som var en del av avslutningen for Kari, her betalte firmaet hele gildet. 

Fine dager på Orrebu

Tidlig fredag morgen satte jeg kursen over åsen og i retning Hallingdal. Bilen var fylt opp med ski, klær og annet som det kanskje kunne bli bruk for. Jeg tar alltid med meg 3 ganger så mye som det jeg bruker... Jeg gledet meg stort til å treffe igjen hallingene. Jeg har ikke sett dem siden vi pakket ut av Bjørke i Vassfaret i september. Nå kostet jeg forbi avkjøringen til Bergheim og fortsatt videre oppover fjellsiden. 

Jeg skulle nemlig på hyttetur. 3 timer etter at jeg dro hjemmefra var jeg framme på Orrebu og ble varmt mottatt av Nøve, Tølle og Findus. Det var meldt knallvær så vi satt ikke inne så lenge før vi satte kursen mot et skispor. Bilen ble parkert på samme sted som PE og jeg parkerte i høst, men nå skulle vi ikke i retning Høgdefjell, men derimot i retning Slafjell. 

Sola hadde forresten glemt å lese varselet på Yr, for den gjemte seg bak skyer. Men hva gjør vel det? Skisporet lå der fint og innbydende, ikke et vindpust og behagelig temperatur. Alt klart for en flott skitur. 

Og det ble det, Nøve hadde funnet fram til en fin tur med ei stort sett snill løype og skiene satt ganske bra. Og for første gang hadde jeg bedre glid enn Nøve. Etter hvert kom jammen meg sola fram også. Luksus, kan man ha det bedre? Ok, det var et lite men... Jeg skriver stadig at formen min er dårlig, men at den er såååå dårlig var jeg ikke klar over. Vinterens trening er jo ikke verdt noen ting!

Disse tre fikk virkelig testet tålmodigheten sin, der de til stadighet måtte stoppe og vente enda de hadde satt på gå-sakte-tempoet allerede. Hjelpe meg, jeg tror aldri jeg har vært så sliten noen gang og det var ikke først på slutten av turen, men allerede i første lille bakke. 

Jeg fikk tilbudet flere ganger om jeg ville snu. Hallooo, jeg kunne jo ikke det nå som jeg endelig var på fjellet, været var fint osv. Dessuten så hadde jeg uansett den siste kilometeren å grue meg til, der nedoverbakkene ville bli byttet ut med mange bratte oppoverbakker på turen tilbake. 

Så vi fortsatte og fortsatte. Det er jo spennende å se hva som møter en rundt neste sving eller bakketopp. Men avstikkeren til Slafjell fikk hallingene ta aleine, selv om toppen var aldri så nær. Jeg tuslet litt videre før jeg tok meg en ekstra pause. Nå var himmelen blå og sola varmet godt. Det var deilig å være ute.

Tølle og Findus var fornøyde da de fant meg igjen.

Etter hvert kom skyene tilbake igjen, dagen begynte å nærme seg kveld og den avslutningen på turen som jeg gruet meg til, nærmet seg. Ok, jeg kom meg gjennom den også med hjelp av tett i tett med pauser. ca 2 mil ble turen for min del og det meste av dagen ble brukt. 

Og jeg var helt klar på at det ikke ble noen skitur på meg dagen etter, selv med verdens mest tålmodige turfølge.

Men det er jo for gæli å ikke komme seg ut når jeg først var der. Nøve lovet en liten og lett tur. Nå var det sånn at vi kunne gå overalt og ikke var avhengig av å følge oppkjørte spor. Vi tok snarveien og satte kursen mot Endresetra som jeg har hørt så mye om. 

Ja, den var virkelig lang! Nå var det ikke så fint vær så den fine utsikten fikk vi ikke se så mye av. Ok, nå var vi i gang, vi kunne jo ikke gi oss så fort. Vi prøvde oss litt fram og plutselig dukket det opp et spor. Det viste seg at vi var kommet inn på en fin løype. 

Ganske flat, men ikke sånn kjedelig flat. Helt perfekt for meg. Nøve fant etter hvert ut hvor vi var og hvordan løypene gikk og fant ut at her fikk vi en fin rundtur hvis vi gikk sånn og slik. Ja, så da gjorde vi det. Jeg karret meg oppover et par bratte bakker, verre var det at det etter hvert ble noen lange bratte nedoverbakker. Og siden det bare var et smalt skutespor så var det ikke bare bare å ploge alle steder. Jammen godt vi ikke traff skiløpere der. 

Og plutselig var vi nede ved Endresetra igjen. 7 km var nok for min del denne dagen. 

Vi skulle jo kose oss også. Av med de svette klærne, fyre i ovnen, spise litt og ta livet med ro. 

Skravle, strikke, hekle, lese, lys fra stearinlys osv. 

Foto: Inger Synøve Natten

Noen som mener man skal dele...

Disse to har full kontroll

Etter to dager med skitur og masse kos var det tid for hjemreise for min del. Vi tok det med ro søndagsmorgenen før jeg pakket det jeg hadde brukt og alt jeg ikke hadde brukt i bilen. Så vare det bare å si tusen takk for at jeg fikk være med å feriere noen dager på Orrebu og teste ut skiløypene i området. Jeg drømmer allerede om en ny tur.