På leiting etter høstfarger

lørdag 21. september 

På lørdag håpet vi på at vi skulle finne fjellet kledd i høstfarger.

Disse to hadde det ikke travelt med å stå opp.

Findus har full kontroll på matlagingen på kjøkkenet.

Første stopp på dagens tur var den obligatoriske avstikkeren til bjørnehiet over Bjørke.

Og det måtte selvfølgelig testes.

Det røde korset til minne om den tragiske hendelsen der Anna Bragerhaug ble stanget til døde av en okse på Hansesprang-setra i 1943, er i ferd med å bli borte ettersom furua vokser seg stor.

Fjøset på Hansesprang holder stand fortsatt, men blir mer og mer medtatt for hver gang vi er der. Det er ikke så langt opp hit, men det er bratt! Veldig bratt. Det ble en velfortjent pause her for å få igjen litt krefter før vi fortsatte videre opp på fjellet.

Det var knallfint vær og varmt denne dagen også

Endelig var vi ferdig med den bratte bakken. Og over tregrensa så var det god utsikt til Nevlingkollen bl.a. 

Rypebæra lyser opp i solskinnet.

Og så var vi framme ved Storausttjernet. Dette var så langt vi gikk denne dagen. Så vi hadde god tid til ei god pause her før vi snudde og gikk nesten samme veien nedover igjen.

Det var ikke så mye farger i fjellet her heller. Av en eller annen grunn så var det ikke så mye rypebær denne høsten. Det var ikke det samme fargesprakende fjellet som da vi gikk så og si den samme turen for 4 år siden. Dermed så droppet vi turen opp på toppen her. Det var en som hadde det litt travelt siden han skulle hjem igjen.

Når det dukket opp noen røde fargeklatter så var det viktig å få tatt noen bilder

Det er helt utrolig farge disse rypebæra har når sola skinner og du ser fra den riktige siden. Ser du fra den andre kanten så er de litt mer brune og tamme.

Som sagt, vi leitet etter de fine høstfargene 😉

Jeg vet ikke helt hva det er med lundehund og stein, de spretter opp så fort de ser en litt større stein.

Mens jeg tiltrekkes av bratte skrenter 😀

Juvbekken er et imponerende -ja nettopp,  et juv.

Skrekkelig bratt og langt ned her.

Det var så deilig vær, vi var ikke klare for å gå ned riktig enda.

Etterhvert var det på tide å komme seg nedover, men først må man nyte denne utsikten over Aurdalsfjorden og fjellsiden på den andre siden. Ser nesten bort til Festningen her. Det er kun bratte fjellsider her i Vassfaret.

Så var vi nede ved Bjørke igjen og kunne glede oss til rømmegrøt, trodde vi... Det viste seg å være risgrøt, men det er jammen meg godt det og 😀

Nok en flott tur, ca halvparten så lang som gårsdagens, men så veldig mye brattere.

Storekrak-Steinhytta

 Fredag 20. september-24

Vi våknet til strålende vær, litt spente på hvordan beina var etter gårsdagens "klatring"

Vi tok det med ro mens vi ventet på besøk. Sørlendingen Elin ble byttet ut med østfoldingen Petter. Petter var med på min første Bjørke-ferie i 2020, men har av div. årsaker ikke vært med etterpå. 

Nå lengtet han tilbake til fjell og ødemarka og var veldig klar for tur.

I dag skulle vi gå i litt lettere terreng

Og vi begynte med å krysse Urula (på bro 😀 )

og fulgte veien opp til DNT-hytta Storekrak-koia.

Det er ikke akkurat det mest spennende å gå 5 km på grusvei, men er som sagt greit å gå uten å måtte se ned for å se hvor jeg skal sette beina hele tiden.

Etter ei god pause ved hytta så fortsatte vi på stien opp på fjellet.

Det fortsatte med jevn stigning. Dagens tur hadde ingen bratte bakker, men en motbakke på 6-7 km, merkes det og, skal jeg si deg.

Petter som til daglig går turer på 2-3 mil, merket også at det er forskjell på å gå på flatmark og i bakker.

Selv om dette var en umerket sti så var det ingen tvil om hvor vi skulle gå.

Endelig flatet terrenget ut.

Steinhyttvatna

Og endelig var vi nesten framme ved dagens mål.

Som var Steinhytta, ei nødbu som noen har vært forutseende nok til å bygge. Dessverre så skorter det på vedlikehold. Døra hadde gått av hengslene og sto åpen da vi kom. Og vi hadde heller ikke noe å bidra med.  Nøve og jeg gikk hit 2017, da fortsatt vi videre over fjellet til Bukollen. Den gangen kom det ei regnskur akkurat da vi var her og da var nødbua god og ha.

Den ligger fint til i terrenget og er ikke så lett å se, hvis du ikke vet at den er der.

Nå skinte sola, det var godt og varmt og vi kunne ta en etterlengtet god og lang matpause.

Det var godt å bare være til og ha goood tid.

Idyll. Det så ut til å være fint å bade her og joda, jeg hadde absolutt trengt et bad, men... det var litt kaldt vann. Midt på sommeren en gang, kanskje 😁

Nøve er stadig på jakt etter fine bilder med gutta-boys

Det var ikke så mye rypebær i området og dvergbjerka hadde mistet lauvet sitt, så det fargesprakende høstfjellet så vi ikke så mye til.

Guttaboys, var ikke helt klare for å gå hjemover igjen.

Men mørket kommer tidligere nå og det var på tide å begynne på returen. Denne dagen gikk vi samme vei både fram og tilbake

En av hyttene i setergrenda Storekrak

Og så var vi nede ved utgangspunktet igjen

Turen var på 7,5 km en vei med 600 høydemeter, selv om det ikke er så skrekkelig langt så merkes det godt i beina mine. 

Da var det godt å bli servert småmat til kvelds og krype tidlig til sengs.

Like spreke som bamsefar?

 Tradisjonen tro så satte jeg kursen mot Vassfaret ei helg i september. Jeg dro hjemmefra på torsdag (19.sept-24) i tåke og så knapt nok veien deler av turen fram til jeg nærmet meg Vassfarporten

Da jeg kom til Aurdalsfjorddammen så skinte sola fra skyfrihimmel og fjellet speilet seg i fjorden.

Vi innlosjerte oss som vanlig inn på Bjørke, før vi pakket tursekken og var klare for dagens turmål

Vi skulle se om vi fant igjen Festningen. Jeg visste hva vi gikk til og jeg grugledet meg til den bratte turen som jeg visste kom.

Vi hadde jo vært der før og mente at nå skulle vi finne stien og greie å unngå de verste steinurene. Men bratt var det uansett

Og det å helt unngå steinur i dette området, var ikke så enkelt. Toivo mente veivalget vårt var galskap.

Og etter hvert så måtte jeg si at at nå måtte jeg ha ei pause og fylle på med litt sjokolade. Da hadde jeg stort sett krabbet oppover på alle fire.  Det var bratt! Sånn nesten 90 grader stigning føltes det som, da hjalp det ikke at vi hadde unngått steinura. Den møtte vi derimot her.

Vi holdt oss da i det minste unna disse speilglatte områdene og til og med jeg forsto at der kom vi ikke fram.

Toivo og Elin var skeptiske fortsatt og begynte å tvile på at vi visste veien..

Men de lot seg overtale til å fortsette, vi måtte krysse denne ura.

Og plutselig dukket stien opp, ganske så tydelig. Det var bare det at det var bare de øverste meterne av turen denne stien var tydelig.

Lykken var stor over at vi hadde funnet igjen bjørnehiet som kalles Festningen.

Det er neimen ikke lett å se der det ligger opp på denne smale hylla.

Det er vel bare bjørner og spesielt interesserte som beveger seg oppi i dette terrenget. Og jammen bør man litt kontroll på hvor man går her.

Lykkelig over å være kommet trygt opp var det endelig tid for ei solid matpause.

Og så var det spennende å utforske hiet. Elin og Toivo hadde aldri vært her før.

Hiet er stort og har to innganger, vinduet og nødutgangen. Det er god utsikt fra vinduet.

Selve "senga" var bare en liten del av hiet. Det er mye mulig det ikke har ligget en bjørn her siden 1902, da Elling Goplerud oppdaget dette hiet.

Jeg er litt usikker på hva som var vinduet, men jeg tenker at det er dette.

Mens jeg kaller dette for terrassen.

Toivo har lagt seg fint til på "terrassen"

Matpausen tok vi utenfor.

Hele gjengen, Nøve ved nødutgangen.

Selv om det hadde vært fint med sol nå som vi hadde pause, var det helt greit at vi gikk på skyggesida da vi sleit oss oppover fjellsida.

Fantastisk utsikt. Aurdalsfjorden, Hangen, Sæterknatten, Aurdalsberget osv.

Alt har en ende og vi kom oss trygt ned igjen på flatmark. Enige om at den stien som var tydelig da vi var her i 2017 nå stort sett var igjengrodd.

Jeg hadde avgitt noen liter svette på vei oppover og følte en stor trang for å bade. Og etter litt overtaling så fikk jeg med meg Nøve og Elin på det. Jeg skal ikke påstå at badet var spesielt behagelig, det var kaldt! Men du og du så godt det gjorde.

Det er jo så fint her på Melodden og med sola som skinte så måtte vi bare nyte dette en stund før vi sa takk for følge til Elin og Toivo. 

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur