På fredag varslet Yr.no både regn- og tordenbyger, men jeg ville på tur og teste ut den nye tursekken min så jeg ignorerte yr. Ok da, ikke helt for den planlagte turen på Totenåsen var ikke aktuell. Nei vi satte kursen mot Brovoll, nok en gang. Der var det kommet 6 nye cacher denne uken.
Nå er ikke det å gå på skogsbilvei min favoritt, men det har sine fordeler også. Når det har regnet kraftig om natta for eksempel. Deilig å kunne gå mer enn 5 meter før buksa er våt.
Så vi tuslet oppover Brovollveien til dette veiskille. Her fant vi den første cachen for dagen.
Disse tre var både nysgjerrige og pratesjuke, i hvert fall søya. I tillegg var hun overbevist om at jeg hadde med godsaker til dem. Så de fulgte etter oss høylytte der de klaget over å ikke få noe. Vi gikk i fra dem etter hvert, men da vi stoppet for å prate litt med en bærplukker, tok de oss igjen. Men nå overtok bærplukkeren ansvaret så vi så ikke noe mer til dem etter det.
En annerledes bålplass.
Etter at vi var kommet til Typografhjemmet og hadde logget cache nr. 2, så tok vi av fra veien og begynte å følge skiløypa isteden. Cache nr. 3 lå ved et lite furufelt der den fura som skilte seg ut til og med hadde et skilt som det sto nettopp det på, furua. Skjøte ikke helt poenget med det ;)
I cachebeskrivelsen sto det at nå var det fare for at det var vanskelig å finne stien videre fra Storholten. Og da blir jo jeg litt skeptisk. Men jeg hadde bestemt meg for at det burde gå greit å bushe seg fram. Vel da var det bare å si farvel til tørre klær. Sko og bukse var klissvåte i løpet av få minutter. Ellers var det helt greit å gå uten sti så lenge jeg holdt meg oppe på åsen.
Det blir straks litt verre å komme seg ned derfra. Det føltes som jeg fant den bratteste lia da vi begynte å gå ned fra åsen og ned til vannet. Men vi kom oss ned og vi fant etter hvert en sti som var merket med band. Fulgte den og den ledet oss akkurat dit vi skulle.
Til demningen i utløpet av Skjerva.
Her var det fint og også en bålplass, så nå var det på tide med matpause. For en ting er å være sulten, men vel så viktig er det med pauser rett og slett for å ta seg tid til å nyte vakre steder. Nå tok jeg også fram kartet. først og fremst for å sjekke at det jeg så var det jeg trodde. Eeeeh, joda jeg hadde med meg både kart og kompass, men det hadde kanskje vært en ide å sjekke hvilket kart som dekket dette området før jeg dro? Vel kartet jeg hadde med dekket det meste av turen ;) Og jeg så at det kunne bli bratt å bushe fram til neste cache. Bestemte meg så for å følge vei og sti fram til cachen. Men gjett hvem som bushet i vei oppover lia noen minutter seinere? Det var jo sååå mye kortere. Nedgrodd steinur er ikke mitt favorittterreng, men det gikk bra og det var jo ikke mer enn 300 meter.
Men nå var det godt å komme seg på en tydelig og merket sti :)
4. cachen fant vi her. Nok en idyll. Sola strålte og de hvite blomkålskyene speilet seg i vannet sammen med de gule vannliljene. Kunne godt ha tatt en ny pause her og jeg, men det får jo være grenser.
Vi måtte videre. Og når vi kunne velge om vi ville følge vei eller blåmerket sti, ja da ble selvfølgelig valget
stien. En veldig godt valg. Der den gikk langs elven
med et grønt tak.
En ukjent vekst for meg. Men fin var den.
Det var flere små "fosser" og stryk i elva.
Og så var vi framme ved Avalsjøen. Det begynte å blåse opp litt så det var nesten antydning til bølger.
Et ganske stort vann.
med flere fine rasteplasser i vannkanten. Nå var det helt klart tid for en ny pause.
Jeg vurderte om jeg skulle fortsette turen med å gå på den andre siden av vannet. Altså gå sånn jeg gjorde i fjor. Det er jo så fint rundt her.
Ved den siste cachen var det rikelig med blåbær. Måtte ha litt påfyll. For etter å ha forlatt Avalsjøen så gikk det bare en vei - oppover. Og det gjorde det lenge! Om ikke bakken var så innmari bratt så var den veldig lang.
Og etter at den 6. og siste cachen var logget så var det jammen meg fortsatt et godt stykke med oppoverbakke. Av disse 6 cachene så kunne vel hele 4 av dem tas med bil, hvis man betaler litt bompenger. Og for å ta de to siste så behøver man ikke å gå så veldig langt.
Men sånt tullball driver vi selvfølgelig ikke med ;) I følge Endomomdoen gikk vi 18 km, i følge gps gikk vi 16,7 km. Og jeg unngikk faktisk den bratteste lia likevel.
Og så dukker jo tanken om å legge ut noen nye cacher rundt Avalsjøen opp på nytt. Det er fint her og det er fint å gå stien rundt vannet. Men... tror jeg skal tenke litt til.
Og hvordan er jeg fornøyd med den nye sekken min? Det var i hvert fall flere ting jeg var fornøyd med. Det var lett å både få tak i og sette på plass igjen vannflasken. Det var god lufting i ryggen. Men det føltes litt som at sekken ikke satt helt riktig på ryggen og derfor ble det ekstra god lufting. Lommene i belte rundt livet var litt små og vanskelig å dra igjen glidelåsen på mens sekken var på ryggen. Men jeg festen GPS'n i reima slik at jeg var sikker på å ikke miste den og så lå den løs oppi den ene lomma. Og det var helt perfekt. Og så må jeg finne ut av hvordan jeg skal bruke de forskjellige lommene. Det tar jo litt tid det og bli kjent med sekken og pakking av den. Når jeg får stilt inn reimene riktig så tror jeg sekken er et bra valg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar