En litt spesiell cache-opplevelse.

 

Det har blitt lagt ut en serie nye cacher rett borti veien her. På den første som ble lagt ut deltok vi i FTF-jakten på. Ble slått med 10 min, men vi ble FTF på en annen litt lenger unna, enda den ble publisert tidligere. Resten har det enten ikke passet å prøve å bli først på, vanskelig når man befinner seg på andre kanten av landet i det de publiseres f.eks., eller det har rett og slett ikke fristet å kaste seg i bilen. Selv om det er litt ergelig etterpå når en ser at akkurat der hadde vi jo hatt goood tid ;) Men altså en del av disse cachene ligger i gåavstand. Så det har dermed blitt noen kveldslufteturer med Barfi i retning denne veien, der måler for turen har vært å logge 1-3 cacher på turen samtidig. Det er kjekt med lommelykt.

Sist søndagskveld gjorde det godt med en slik tur. Tjaaa, kanskje ikke så godt akkurat, for påskestemningen fra tidligere på dagen var byttet ut med litt mer vinterlige temperaturer og jeg fant fort ut at det å gå tur i olabukse, uten noe varmende/isolerende under er ganske kaldt i 2-4 kuldegrader. I hvert fall når det er snakk om en tur på 8 km og 1og 3/4 time. Og man i tillegg er litt deppa pga en fotball-finale som slettes ikke gikk slik man hadde håpet. Jammen godt man nå 3 dager etterpå kan fryde seg over at de samme lagene spilte ny kamp der LFC nå knuste Manch. City og at Sterling ble tatt av banen i pausen.

Men det var altså denne spesielle cacheopplevelsen. Den ene cachen som jeg skulle prøve å finne var plassert i et grantre. Ei sånn skikkelig Disney-juletre-gran. Et så 5 m stort tre med tette greiner hele veien med andre ord. Og dette var som nevnt kveld og mørkt. Veldig greit å cache i mørket sånn at ikke alle ser at jeg helt uforståelig driver og finkjemmer et tre eller et sted syns jeg. Ja så lenge ikke lyset fra lykta mi syns altfor godt da. Men det var altså dette treet og cachen som skulle befinne seg der. Det mest naturlige stedet nærmest stammen ble undersøkt – fra alle sider. Så enkelt skulle det ikke være nei. Neivel, da var det bare å begynne å studere greinene da. Ja og de var som sagt tette. Så her måtte man bare krabbe inn i grana, lyse rundt og så gå inn på et nytt sted i grana og gjenta seansen. Hmmm, kan det være? Eeeeh det kan vel ikke være den??? De kan ikke ha lagt ut en sååå naturtro cache?? Hm, nei dette skulle være en 1,5 vanskelighetsgrad-cache. Da er det vel ikke en type luring. Det jeg hadde funnet nemlig var noe som lignet veldig på en gråspurv. Den satt helt stille på en grein, leet ikke på et øyelokk en gang, enda jeg sto der 20-30 cm fra den. Vi har jo logget cacher som ligger inni kunstige kråker, mus og mini-haier, men spurver har jeg ikke vært borti. Og ikke har jeg sett at det selges heller. Jeg fortsatte å se på den. Ville jo ikke forstyrre den heller om den var ekte. Ok naturtro cacher kan sikkert finnes, men at de leveres med fugleskit på greinen også, nei det tror jeg ikke noe på. La den stakkars spurven få sitte i fred og begynn å leit etter cachen et annet sted i grana! Jeg tok meg en tur ut av grana og inn igjen på den andre siden. Yes! Der hang den godt gjemt inni de tette greine. Etter at loggen var signert og cachen var hengt på plass igjen, så måtte jeg bare gå tilbake for å se om spurven satt på plassen sin fremdeles. Det gjorde den. Den hadde helt klart funnet sin soveplass for natta og ville ikke bruke energi på å flykte fra en innpåsliten geocacher. En ganske magisk og snodig opplevelse.

 

Resten av serien ble logget på skuddårsdagen. Disse ble også logget i mørket, men nå kjørt vi bil. Det får da være grenser for å sprek man skal være. Ja spesielt siden Barfi og jeg hadde vært på en for oss lang skitur tidligere på dagen. 6 nye smilefjes kom på kartet og det er alltid stas. Morsomt med nye cacher så nær heimen og i vårt lokalområde. Men det å logge slike trailer der man spretter, vel spretter er å ta veldig hardt i, men du forstår sikkert hva jeg mener, altså fyker ut og inn av bilen for hver 200 m for å finne en boks i et tre, nei det er ikke min favoritt-cache-syssel, det er helt sikkert. Men som sagt, det er alltid moro å finne cacher! Men jeg tro disse trailene som ligger lags veien i Vestfold, Rendalen eller hvor de nå er skal få ligge i fred for vår del. Med en passende gåtur og kanskje sykkeltur blir det straks noe annet.

Bildene her har ingenting med denne historien å gjøre. Måtte bare finne noen for å pynte opp litt.