Minner

Et langt liv er over. 100 år er lang tid, veldig lang tid og selv med de seige og sterke genene fra Ringdalslekta så må det jo en gang si stopp. Ja, for ifølge pappa så var det på Ringdal-sida at folk ble veldig gamle.

Det er utrolig rart og tenke på at nå er de borte begge to. At nå er det ingen som venter på at jeg skal komme på besøk lenger. Pappa er ikke mer? Og med det så er alle de gamle fra min barndom i Kjerkebygda borte.

Vi har vært utrolig heldige som har hatt en så sprek pappa. Han jobbet og sto på helt til de siste åra.  Han hadde alltid noe å pusle med, noe som måtte ordnes. Så jeg glemte at han var så gammel som han var. Noen ganger burde han kanskje innsett at han faktisk var en gammel mann. Det å måke snø av taket når en er over 90 er kanskje ikke det smarteste man gjør?

Pappa var aldri sjuk, ja bortsett fra som alle andre mannfolk så var han jo veldig sjuk når han var forkjøla da, men sånn er det jo bare. Ja også det obligatoriske her i bygda, hogge seg i låret da han var i skauen. Det er det jo flere her som har prøvd. Men ellers dreiv han på alltid. Men jeg husker en kveld mamma melka kuene og jeg som vanlig var med i fjøset, mens pappa dreiv på i kjelleren og sorterte poteter.  Den kvelden kom han i fjøset og satte seg på huk og ble sittende å holde seg for magen. Det var et merkelig syn. Sterke pappa’n min som tålte alt. Nå har jeg hørt at nyrestein er veldig vondt.

Pappa var en arbeidsom mann. Aller best likte han seg i skauen. Han likte også selskap. Så når jeg hadde fri fra skolen så var det min oppgave å komme etter med niste. Oppe ved Moa, mellom 4 granlegger så hadde vi vår faste plass. Pappa bygde opp en liten levegg av grankvister mellom 2 av granene, det var stubber sitte på og så hadde vi selvfølgelig bål. Tim fikk en høydott å gumle på mens vi stekte brødskiver på bålet. Ja for brødskiva smaker ekstra godt når du får med litt røyksmak fra bålet og den er litt svidd under. Det fungerer forresten med å holde den over flammen på et stearinlys også. Jeg har prøvd det også noen ganger jeg. Etter en stund så kjørte vi ned et tømmerlass og så kunne jeg gå hjem igjen. Jeg var mye med pappa da jeg var lita. Enten det var å kjøre rundt med poteter til kundene i by’n, de «lange» turene hver høst til Porsgrunn med poteter og slakt, eller det var kanskje bare poteter? til slekta i Porsgrunn. Eller bare en tur til byen for å ordne et eller annet. Da avsluttet vi alltid med en tur på Melkestua for å drikke kaffi, pappa drakk kaffi, jeg brus og spise vafler. De hadde veldig gode vafler på Melkestua. Etter hvert så måtte vi finne et nytt sted, da var det kafèn i 2. etasje over Narvesen på Torget. Ja, for kaffe og kake var en viktig del av byturene. På sine gamle dager så var det å ta en kaffekopp på Nordbyen et av ukas høydepunkt, tror jeg. Der var det alltid noen venner som satt og drakk kaffe, fortalte skrøner, mimret og løste verdensproblemer.

Pappa var en bestemt mann, men som eneste jente, attpåklatten og godjenta til pappa så slapp jeg unna kjeft og sinne. Guttene hadde nok helt andre krav på seg enn det jeg fikk. Men vi visste nok også hvor grensen gikk og dermed hadde han heller ingen grunn til å heve stemmen. En gang fikk jeg det for meg at jeg skulle få han til å slutte å røyke og gjemte tobakken hans i den ene mjølbøla. Vel - jeg gravde opp igjen så fort den ble etterlyst. Og man står opp om morgenen, sånn er det med den saken. Det å bli liggendes utover dagen om det var aldri så mye søndag og fridag, det gjør man bare ikke

Pappa var jo godt voksen da jeg ble født, så han har alltid vært gammel. Nå er det stor forskjell på hva jeg syntes var gammelt da og hva jeg regner som gammelt nå. Rart det der, med hvordan denne «gammel-grensa» forskyver seg ettersom jeg selv blir eldre… Husker en gang jeg var i bursdagsselskap til Astrid. Jeg ble så imponert og overrasket over onkel Reidar som kledde seg ut som kokk og lagde pølsebod for oss som var der. Sånn var ikke pappa, men han var alltid der. Han jobbet dagen lang, 6 dager i uka. Søndag – det var fridag. Ja bortsett fra at fjøset skulle stelles da. Var det vinter så var det ski som gjaldt. Da kom onkel innom, ei skål havresuppe ble spist før de kjørte til Vindfjell for å gå på ski. Noen ganger var vi også med andre ganger ikke.  Var det sommer så var det orientering. Og var det en søndag det ikke var verken orientering eller ski så gikk vi en tur i skauen. Min glede over å gå turer i skauen og på fjellet kommer nok derfra. Men jeg burde nok vært bedre på å ta med meg lærdommen og tipsene han ga underveis. Knekk en kvist i ny og ne så finner du veien tilbake om du går deg bort. Husk kart og kompass, hvordan lage et bål som det er enkelt å få fyr på osv.

Da Olav kom hjem fra sjøs så hadde han med seg cowboyhatt til pappa. Den hatten ble pappas varemerke på orienteringen. Det var ingen tvil om hvem som kom, så man hatten så visste alle at der kom pappa.

Pappa jobbet som sagt alltid. Etter hvert som han ble pensjonist behøvde han jo ikke å jobbe, men han måtte ha noe å pusle med hele tiden ellers ble dagene for lange. Han laget seg et sted som var både stall og verksted. Han fortalte at det å kunne høre hesten gumle i bakgrunnen, det var balsam for sjelen. Så det å kunne pusle med sitt i verkstedet mens hesten sto i boksen og spiste eller småprata med pappa, det var gode stunder. At det aldri ble noen traver ut av hestene hans var nok en skuffelse, men gode venner fikk han uansett, først og fremst i Tim, men Tabita og Mona var også veldig verdifulle for pappa.

Hvem skulle trodd at pappa var en huslig mann? Ikke jeg i hvert fall. Jeg opplevde han vel mer som en mann som nesten kunne sulte i hjel ved siden av brødboksen. Men da mamma ble dårlig så ble pappa en husets mann. Hver søndagsformiddag var det å støvsuge huset. Det måtte jo bli på søndag for resten av uka var han jo opptatt med noe ute. Klesvasken var det også pappa som tok seg av. Nå var han nok dårlig på dette med å sortere vasken og bruke ulike vaske programmer, så det var nok noen ullklær som plutselig ble altfor små, men pytt pytt, litt svinn må en jo regne med.

Det var rart å se hvor samkjørte mamma og pappa var den siste tiden mamma var hjemme. Jeg husker ikke helt hvordan det var, men det gikk helt på skinner. Pappa laget havresuppe tror jeg, de hadde hver sine ting de ordnet, med å dekke på, ha i sukker og melk osv.

Pappa var en av krigsseilerne. Og som alle krigsseilere så bar det med seg resten av livet. Jeg kan ikke si jeg merket noe til dette så lenge jeg bodde hjemme. Tror at slitsomme dager gjorde at søvnen kom fort og det var liten tid til å tenke.  Han var lite villig til å snakke om den tiden. Da det var slutt på å jobbe hele tiden så ble det verre. Det var ikke så lett å få sove. Og jeg vet at han plagdes. Da hjalp det litt å bo på Sjømannshjemmet der det også bodde andre som hadde opplevd det samme. Endelig så får du nå  fred for de fortapte øynene som har forfulgt deg pappa.

Pappa var en sosial mann. Han likte å prate med folk og hadde alltid et smil på lur. Han lyste opp når sjukepleierene slo av en spøk. Han satte også stor pris på barnebarn og oldebarn. Da vi feiret 100-årsdagen hans på Nordheim i august, var han ganske tufs og ikke i form i det hele tatt. Det å se hvordan han lyste opp da minstemann i familien kom bort for å si hei til oldefar, det var helt utrolig å se. Sammen med mange gode minner så er det akkurat det smilet jeg vil ta med meg videre i livet som et siste minne av pappa.

Hvil i fred, pappa.

Foto: Olav Nordheim