Litt fra september

Det har viss blitt skrekkelig lite blogging i det siste. det viser vel bare at det ikke har vært noe å blogge om det da – eller at jeg har hatt annet å drive med? Jeg burde selvfølgelig ha blogget litt om katten i det minste. Det kommer etter hvert, må bare få tak i noen bilder først.

Det ble aldri noe av drømmen om en fjelltur denne høsten.

Det nærmeste vi kom var vel å se på fjella rundt Dyrsku-plassen i Seljord. Vi tok en tur på Dyrsku'n i år og. Mye rart å se der og ikke minst å få kjøpt, men ikke det jeg så etter.

Med dårlig vær i sikte så valgte vi å cache oss hjemover i steden for å ta turen på fjellet.

Et stopp ved Lågen er selvfølgelig balsam for sjelen. Kongsberg, for dem som ikke er kjent.

Det var mye vann i Lågen denne helgen, men mye mere skulle det bli noen dager seinere. Vi har prata lenge om at vi skulle besøke Sølvgruvene ved Kongsberg.

Det ble ikke noe av det denne gangen heller, men vi var i hvert fall innom stedet.

Nøstetangen-glass er vel også noe som har historisk sus over seg.

Sikkert fin her i denne parken når det er vann i fontenen og det ikke regner.

Vi har logget overraskende mange cacher i år. Jeg aner ikke hvordan vi har fått til det, men det plukkes noen her og der til stadighet. Og det er fortsatt de som ligger et stykke unna allfarvei som har fokus, for det meste. men snoen har vi brukt frustrerende mye tid på uten finne den forbaskede godt gjemte boksen som tydeligvis er usynlig for våre øyne og hender. Det er et CO-par som har lagt ut veldig mange cacher ikke langt fra her vi bor. En del av det virkelig vanskelige slaget og har flere DNF enn loggede funn og det er sikkert flere enn meg som ikke logger alle mislykkede forsøk. Hadde de ligget et annet sted så hadde jeg ikke ofret et sekund på disse, men de ligger altså bare noen km fra her vi bor. Og da er det så fortærende at de blir liggende som grønne bokser på kartet vårt istedenfor gule smilefjes. Det begynner forøvrig å ble veldig mange artige og kreative cacher i området rundt her. Men det er altså også en god del frustrende vanskelige bokser og / eller oppgaver rundt her.

Det har blitt mange turer til Nipkollen i år. Etter hvert var det på tide å ta en vedlikeholdsrunde for å sjekke om alt var i orden med alle cachene våre. Det var det Selv den jeg er bekymret for om skal være vantett nok hadde greid seg bra gjennom regnværet i høst.

Vi tok oss en tur med bil i Gransalmenninga. (dette var i august, men tar det med her likevel) Der går det tydeligvis veier på kryss og tvers og med mange vann innimellom all skauen så finnes det mange idylliske og fine steder her. Nok en gang var det geocacher som ledet oss til noen av dem.

Denne fint oppbygde fiske-/overnattings-/rasteplassen ved Vassbråa for eksempel.

Vi tok selvfølglig matpausen vår her. Ja for kaffe-/te og noe attåt er jo halve kosen

Fineste turkameraten min og vår

Neste cache lå ved Ognilla, den var det over et år siden noen hadde logget. Forøvrig vårt cache-funn nr 400 dette året. Jeg forstår som sagt ikke hvordan vi har fått logget så mange cacher i år. Vi tar jo svært sjelden mange cacher på en dag.

Ja jeg er veldig glad i vann, her ser det jo ut som det er fullt av diamanter.

Dette har vært favoritten min i hagen denne sommeren.

Nå har derimot høsten begynt å sette sitt preg.

Veslegutt fylte 28 år (det er enda godt det kun er ungene som blir eldre ) og fikk sin tradisjonelle bursdagsgave i år og. Selv om det så stygt ut en stund, det fantes jo ikke delfiafett å få kjøpot på butikken! Har måttet ty til nødløsning på en annen type kake i sommer pga dette. Takk til min kjære, gode kollega Heidi som reddet risbollene. Uka etter derimot var delfiafettet på plass igjen på butikken.

Det gjelder å hente næring der den finnes nå på slutten av sesongen.