En liten oppdatering på ryggen - igjen…

Som nevnt så virket OK, ikke bra med ok på mandagsmorgenen. Og da jeg kom hjem om kvelden så fortalte PE at han hadde hatt henne med seg på jordet. Der kom naboen med en golden retriver/labrador som var på besøk. Og disse to hadde lekt masse. Full fart opp og ned fra bekken, rundt og rundt osv.  Jeg tenkte: 1. Hæ, er det mulig, med den ryggen? 2. Hurra, da er hun bra igjen! PE fortalte også at Barfi hadde gitt seg med leken etter en stund selv om den andre ville leke mer. Litt etterpå så hadde det kommet noen andre gående på jordet og Barfi hadde sprunget bort til de også i håp om mer leking. Det var ikke den andre hundeeieren enig i så Barfi ble ropt hjem igjen. Men dette tydet jo på at Barfi var helt fin igjen   Så feil kan man ta! Om kvelden gikk hun helt skeivt. Og hun måtte bæres opp trappa. Om natta våknet jeg av at hun peip, så vi gikk ut en tur, men da satt hun seg bare ned og ville ikke gå noe sted. Det var tydelig at Barfi ikke hadde det godt. Jeg var veldig glad for at vi skulle til Turid litt seinere på dagen.

Men nok en gang tok jeg feil. Turid var blitt sjuk og timen måtte utsettes. Det var en aldri så liten nedtur. Ja, hva skulle vi gjøre da? Ringe dyrlegen? Turid hadde tilbudt å prøve å ordne time hos en annen hundefysioterapaut? Vente å se litt? Jeg valgte det siste. Barfi ble bedre og fikk i tillegg litt smertestillende. Jeg tok henne med på tur. Det sies jo på folk atå  gå tur er det beste som er? Det var vel ikke akkurat en strålende glad Barfi som ble med på tur, men det er hun jo aldri i regnvær.  Jeg er fortsatt overbevist om at den frøkna ikke er klar over at hun er en lapphund  

Men så fort hun fant en snøflekk, ja vi har fortsatt rikelig av dem, så begynte hun å gnikke nesa si i snøen på lapphund-vis.(gammelt bilde) Flere ganger. Hurra! Det kunne hun umulig gjøre viss ryggen var veldig vond? Farten var normal igjen og da vi gikk på to elger var hun klar for å dra meg etter dem. Disse to elgene har vi truffet på hver dag vi har gått i skauen den siste uka. Denne gangen kom vi litt brått på og de var bare 20-30 m fra oss. Nå stakk de med en gang, vanligvis står de jo bare helt rolig å ser på oss. De er jo ikke skauens konger for ingenting. Forrige kveld hørte jeg forresten en rar lyd, tror det var elgen som “prata”?

Da vi kom hjem så hoppet Barfi opp i sofa’n. Hun var helt klart i bedre form Det er kamera som gjør at hun ser litt molefunken ut her eller et sånt, jeg får vel lov til å ligge her?-blikk.

Og PE ble møtt med en Barfi i fult firsprang og belønnet med et okseøre, Barfi altså

Jeg tenker som så at hun er litt sånn som folk som sliter med ryggen. De kan våkne opp en dag og ha veldig vondt i ryggen og spørre seg selv: “Hvorfor? Jo selvfølgelig, jeg flyttet en tung stein i går. Det burde jeg ikke ha gjort.” Det passer som kjent aldri med sjukdom. Det hadde vært veldig interessant å hørt hva Turid fant sånn rett etter en veldig vond dag. Nå krysser jeg fingrene for at Turid blir fort frisk igjen. Og så ser vi fram til timen på mandag isteden. I mellomtiden skal Barfi ta det med ro og ikke drive med for mye leking. Ag-banen skal ryddes vekk.

OK, jeg tar tilbake det med at Barfi ikke er klar over at hun er en lapphund. Jeg var nettopp en tur i låven for å forte meg med å så noen frø før jeg skal på jobb. Barfi er jo ikke veldig ivrig på å gå dit, det er jo der ag-banen er. Så henne gikk jeg bare i fra på tunet. Men hva møter meg når jeg kommer ut igjen )? Jo Barfi ligger på tunet(ikke overraskende, i regnværet, for å passe på meg. Selvfølgelig! Hun er jo en gårdshund! Staaakar, jeg fikk nesten vondt av henne der hun lå i regn/sludd og passet på meg. Hun kunne jo ha gått opp og lagt seg på plassen sin på trappa, der er det tak over. Men nei da, hun er en gårsdhund, da passer man på sine folk! Og når jeg først er i gang igjen, så må jeg fortelle om den dagen jeg så henne ligge utenfor låven. Hun hadde ikke merket at PE hadde gått ut en annen vei og faktisk satt inne i stua. Barfi lå og passet på / ventet på PE som hun trodde var i låven.