Aurlandsdalen på en nydelig høstdag

 

På valgdagen 8. september klaffet absolutt alt sånn turmessig. Nøve trosset slitne bein etter mange dager på rad med jobbing, tok turen over fjellet på morgenkvisten, i tillegg bestemte sola seg for skyve gråværet foran seg en dag eller to til. 

Bilene våre ble strategisk plassert og i 11-tiden kunne vi vandre med freidig mot av sted mellom turist-hyttene på Østerbø.

Det tar ikke så lang tid før vi har flott utsikt mot Nesbø

Allerede nå måtte vi til stadighet stoppe opp og se oss rundt.

Og så var vi framme ved den første "umulige" fjellveggen med en liten utfordring for dem som ikke liker bratte skrenter og høyder,  Nesbøgalden. Etter at det er sprengt ut en sti her i 1930 så er det lett å gå, men tidligere var det festet en stige (vannrett) man måtte gå på for å komme seg forbi her. Fedriftene måtte gå en lang og bratt omvei.

Når man ser tilbake så ser det jo helt umulig ut å komme seg forbi der.

Nesbø er en av de mange nedlagte plassene som lå i Aurlandsdalen. Nesbø ligger fint til her inntil Nesbøvatnet 806 moh. Nå en godt vedlikeholdt fritidsbolig. Denne plassen ligger jo forholdsvis enkelt til i våre dager. 

Da vi gikk Aurlandsdalen for 4 år siden gikk vi oppom Bjønnstigen, denne gangen holdt vi oss nede i dalen. Ble litt overrasket over å komme til denne rolige plassen. Her var det laget til en slags leirplass for de som vil overnatte i telt. Tror det kalles Likkista her.

Nå må jeg nok innrømme at selv om jeg syns det var spennende å gå ned Bjønnstigen, så går man glipp av mye spennende nede i dalen. Ja takk , begge deler.

Turen fra Østerbø til Vassbygdi er 19 km lang. Opprinnelig er dette en del av den korteste ruten mellom Aurlandsvangen og Hol og derfor en av de viktigste forbindelsene mellom Vestlandet og Østlandet.

Det er neimen ikke enkelt å se hvordan det er mulig å komme seg fram her heller. Ikke lett å se, men turfølget mitt står til høyre for buska i bildet.

Deler av stien er laget til ved å sprenge ut og mure opp passasjer. Først i 1870 var det mulig å komme fram med fedrifter forbi Sinjarheimgaldene og på 1930-tallet kunne de gå Nesbøgalden også. 

Fasinerende, vilt og vakkert

og litt spennende. 

Findus og Tølle hadde ingen problemer med å komme seg fram.

I hodet mitt så tenker jeg at denne turen er en 19 km lang nedoverbakke, men det er jo fullstendig feil, det er mye opp og ned i løpet av turen. Her ved Heimrebø valgte vi å ta den første pausen. Tenkte ikke over det før etter en stund, men vi satte oss altså ned på det eneste stedet på turen der vi ser bilveien på turen.

Det var greit å ha noen partier der det ikke vi gikk ute på kanten av en stupbratt fjellside. Her kunne vi liksom slappe av litt.

Berekvam, en av de ca 10 plassene i Aurlandsdalen. Greit at de stort sett var sjølberget og dermed ikke så avhengig av å "reise på butikken". De lå faktisk ikke så øde til den gangen, i og med at ferdselsveien mellom øst  og vest gikk forbi.

 Et liten avstikker til Vetlehelvete hører med. Denne jettegryta er diger med  skummelt svart vann og langt i fra elva. Det er nok isbreen og ikke elva som har gravd den ut. 

Elva snor seg nede i bunnen mellom loddrette fjellsider i en canyon. Det ble tatt veldig mange bilder, men jeg greier uansett ikke å beskrive hvordan det er. 

Etter å ha vært høyt over elva en stund er vi nå på vei ned til elva igjen

Jeg lurer på hvordan det ville sett ut med full vannføring? Det meste av vannet går jo i rør inni fjell på sin vei til kraftstasjonene til det som var Oslo lysverker. 

Det var mindre vann i elva og fossene enn sist vi gikk her.

Det er lett å glemme for elva går jo stadig stri forbi oss og lager mye lyd. Her ved Bridlebrui, brua over til  Bridleuri og Teigen. Vi skulle ha vært en tur der nede, men nå er jeg ganske sliten allerede og orker ikke tanken på å måtte gå opp igjen derfra. Det ser ut til å være både jettegryte og en bra foss under brua.

Nå nærmer vi oss Sinjarheim, men jammen er det en lang og seig bakke for å komme oss opp dit. Utsikt mot Teigen fra brua over Veiverdalselvi.

Sinjarheim 590 moh. Plassen ble fraflyttet i 1922 og ble brukt som støl etter det, fram til 1964.

Sinjarheim er et klyngetun der alle hus står veldig tett

Nå var det godt med matpause nr to for dagen. Det er også greit å hvile beina litt, før vi begynner på de siste 7 kilometerne som er igjen. 

Sinjarheimgalden, det ser jo ikke ut som det er mulig å komme seg fram her.

Og det var det heller ikke før det ble sprengt ut en vei i fjellsida her. Stien går videre i slynger bratt nedover mot elva.

Kaldaholet. Naturens eget kjøleskap. Jeg vet ikke om dette er ei ljo. På Vikesland var det flere ljoer som er bunnløse sprekker ned i fjellet som det sto kaldt ut av.

Her nede gikk sauene fortsatt.

Almen, den nederste plassen. Den kjennetegnes av huset som er trygt plassert for ras, under en kjempeheller. 

På siste delen av turen er bjerketrærne byttet ut med annen frodig lauvskau, men fortsatt steinurer og mye stein.

Etter fantastisk tur som inneholder så mye både av historie, natur, vann som renner stille forbi, snirkler seg mellom svære kampesteiner eller kaster seg utfor fossende stryk og så spennende stier i bratte fjellsider, så var det tross alt godt å komme ned til Vassbygdi. Et siste blikk tilbake. Stonndalen  inn dalen til høyre og Aurlandsdalen inn til venstre. Kanskje vi skal gjøre alvor av å utforske stiene på den andre siden av elva engang?

Tusen takk for at dere fikk muligheten til å bli med på tur denne dagen, Nøve, Tølle og Findus. 

Endelig kom jeg meg på Gråfjell og Ranten

 

Mandag var det meldt finvær og jeg hadde fri = det måtte utnyttes. 

Jeg bestemte meg for å bytte ut skauen med fjell og da er det å sette kursen mot Gulsvik som er alternativet når det er snakk om en dagstur.

Vanligvis så går jeg i området på øst-sida(nordøst) av dalen, nå ville jeg ta turen opp på vestsida. Det var bare å komme seg oppover til hytte-byen på Høgevarde og så kjøre så langt jeg kom, lovlig,  i retning av Gulsviksetran.

Jeg har vært på Høgevard en gang tidligere, for 6 år siden, og det jeg husker er at det var skrekkelig bratt. Den gang fortsatte vi videre i retning Ranten og Gråfjell, men snudde før vi kom dit fordi det ble for langt og seint på dagen. Så nå var målet mitt å gå mot Gråfjell. Litt usikker på om det var lett å finne fram, så jeg ble fornøyd da jeg så det var merket og tydelig sti.

Denne stien var slettes ikke så bratt som jeg fryktet, så det gikk sakte men sikkert framover uten altfor store problemer. 

Korte pauser ble det mange av likevel og da kan man jo benytte sjansen til å se på utsikten og prøve å kjenne igjen fjella på den andre sida av dalen, Ørneflag, Sørbølfjell og Bukollen, joda de ligger der på rekke og rad, selv om jeg ikke skal påstå at jeg tipper rett når jeg peker dem ut i hodet mitt. Jeg har i hvert fall vært flere ganger "borti der"

Opp der og så er det på tide å si farvel til stien mot Ranten og heller svinge i retning Gråfjell

Et lite tjern på 1304 moh.

Endelig så er Gråfjell i sikte. Nå ble det et stykke bratt terreng.

Gråfjell 1466 moh med en skikkelig "halling-varde"

Gråfjell er den høyeste toppen i Norefjell-området og høyeste topp i Sigdal og Flå kommune, grensa går her på toppen.

Jeg hadde forventet at det skulle være ei steinrøys her oppe, det er jo ofte det når det begynner å bli mange meter over havet, men her var det faktisk både lyng og grass.

En cache med altfor få besøk ble funnet og logget

Her oppe var det god utsikt til alle kanter. Man kan se både Haglebu, Gaustatoppen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet og mere til i det fjerne.

Etter en god pause på toppen gikk jeg samme veien ned igjen nå med Ranten som mål.

Herifra så så jeg noen rare topper som stakk opp. 

Fra denne kanten så er dette fjellet veldig "snilt". Jeg tok ingen bilder på vei opp dit, men det er det man ser til høyre borti der i dette bildet. Jeg tok snarveien og gikk rett opp og jammen meg var det mer enn tungt nok å gå for kondisen min, selv om det var aldri så snilt.

Men opp kom jeg og sjekket inn på dagens 2. fjelltopp og logget  cache nr 2 for dagen som jo selvfølgelig var med på å lokke meg til disse to toppene.

Gråfjell i bakgrunn.

Jeg antar at navnet Ranten kommer på grunn av hvordan fjellet er formet. På denne siden var det flere "topper" og stupbratt ned. Jeg burde jo gått utpå kanten og sjekket, men jeg sto over utforskingen i dag.

Tok meg isteden en god pause her og. Da jeg sjekket Yr før jeg dro så sto det at det skulle være rundt 1 grad på Gråfjell hele dagen så jeg hadde tatt på og med meg ullklær, I følge Fjelltoppjakten så var det 5 grader på Gråfjell og 8 grader her på Ranten, men det føltes mye varmere. Jeg gikk i t-skjorte hele dagen og det var knapt et vindpust, bare litt på toppene. Det var rett og slett en helt nydelig dag.

På turen til Gråfjell så jeg ikke en levende sjel, bortsett fra en lemen som overrasket meg så jeg nesten lettet fra bakken. Her på Ranten var det derimot nesten folksomt. Noen av de gikk nok videre mot Høgevard. (usikker på om det skrives med eller uten e på slutten) Stiene dit syntes i godt. Jeg bestemte meg for at jeg droppet den toppen på dagens tur.   Selv om jeg da mistet muligheten til å se Ranten fra den riktige sida. Da har jeg et turmål en annen gang også. 

Dermed skrådde jeg ned lia og gikk samme stien som jeg gikk tidligere på dagen ned igjen. 

Det var ingen bildevennlig tur, for det var ganske stusselige farger. Grønnfargen var gått over til brunt og høstfarger var det ikke. Ikke tror jeg det er noe særlig håp om så mye fine farger i dette området heller. Bærlyngen så ut til å være tørket ut eller frysi så den var mest brun og det andre som pleier å lage fine farger så jeg ikke så mye av.

Det var litt grønnere lenger ned i dalen. Høgevard får ligge der en stund til før jeg kommer meg opp dit.

Jeg var uansett godt fornøyd med sommerens siste fjelltur, 14 km lang. Så får jeg krysse fingrene for at det etter en periode med gråvær nå, blir noen fine dager igjen i midten av september

Jeg rakk hjem til kveldens fotballkamp med god margin