Tirsdag var det meldt sol. Jeg måtte gjøre alvor av å komme meg ut på tur.
Flaks var det da at Nøve også hadde fri. Mitt turforslag ble avslått, der var det fortsatt for mye snø, men Nøve mente det skulle være greit å gå på Sørbølfjell. Vi, i hvert fall Nøve, har i flere år snakket om at vi skulle vært ute på "tuppen" av Sørbølnatten. Så jeg tenkte det var dit vi skulle.
Jeg har nok vært litt skeptisk for det frister ikke å gå ned så mange høydemetre for så å måtte gå dem opp igjen. Nå hadde jeg derimot funnet ut at det finnes en "snarvei" dit som virket spennende. Nå var det Nøve som var skeptisk. Hvordan i all verden er det mulig å komme seg opp dit uten klatreutstyr?
Begynnelsen var i hvert fall grei. 2 km på vei og så et stykke over myr og videre gjennom skauen, i forholdsvis greit terreng. Så fort vi var kommet oss ut av skauen var utsikten formidabel til Krøderen og alle fjellområdene rundt.
Det var en merket sti som vi fulgte. Greit å ha en veiviser som viste hvor det var trygt å gå. Den går langs ryggen. Mens det var bratt på begge sidene.
Selv om det var fullt mulig å gå der stien gikk, så var det bratt!
Til tider veldig bratt! Guri malla så sliten jeg var. Det ble veldig tett mellom pausene mine for at jeg i det hele tatt skulle greie å komme meg opp.
Men endelig var vi oppe ved målet. Her ble det en lang og god pause på "nesa" til Sørbølnatten.
Men når vi først var kommet hit så måtte vi jo fortsette opp på selve Sørbølnatten. Det var bare å stålsette seg for enda flere høydemetre. Men nå var det i det minste mer normalt stigning så lenge vi gikk på riktig sted, litt til venstre for dette bildet.
Sånn, da var vi oppe på Sørbølnatten 1 205 moh.
Her har vi vært en gang før, det er snart 9 år siden og det var på min andre tur til Hallingdal med Nøve som turguide. Den dagen var været ikke på vår side så vi hadde ikke tid til noen matpause her oppe. Vi måtte prøve å komme oss ned fra fjellet før uværet innhentet oss.
Nå var det tid for å sette seg ned og bare nyte utsikten, det gode selskapet, stillheten og ikke minst det knallfine været. Og jammen dukket det ikke opp en ørn som sirklet over oss en stund for å sjekke hvem vi var.
Så bratte fjellsider og så flatt når man endelig har kommet seg opp.
Utsikten var fortsatt flott. Vikerfjell og Tjuvenborgen, Krøderen og Norefjell
Og videre oppover Hallingdalen. Findus passer på.
Bortsett fra noe snø nede i skauen så var det så og si helt snøfritt der vi hadde gått og her oppe på toppen. Tenk at vi var på fjelltur uten ski under beina i begynnelsen av april.
Litt mer snø var det rundt oss. Det viste seg at Nøve egentlig hadde tenkt at vi skulle gå den samme veien vi gikk i 2016. En lengre og snillere tur, men jeg tror nå fortsatt at det ville vært mer snø. Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg for en gangs skyld hadde peilet ut en tur hun ikke var klar over var mulig + at den tross alt var litt mer spennende. Og litt kry over at jeg kom meg opp, mange liter svette fattigere og med stive lår. Den andre turen kan vi ta når snøen er helt borte.
Denne fonna var det eneste som fortsatt lå oppe på Sørbølnatten. Jeg holdt meg et stykke unna kanten, det fristet ikke å ende med at den skled ut, for under her er det bare ei bratt og glatt fjellside.
Alt har en ende, det var best å tenke på å komme seg ned fra fjellet igjen. Selv om jeg var skeptisk til å gå ned igjen samme vei, så godtok jeg at det var det mest fornuftige. Det ville være veldig mye lenger å gå rundt den "snille veien"
Men det var altså bratt å gå nedover også. Knærne mine er ikke helt til å stole på så jeg gikk seint nedover også og det ble en del aking på rumpa. Det fristet ikke å skade meg her oppe i fjellsida.
Jeg mener at Findus ser ut som stolt konge/løve der han ligger. Nøve var ikke helt enig...
Været var altfor fint, så vi måtte bare forlenge turen med enda en god pause. Det er for øvrig helt umulig å få fram på bildene hvor bratt det er
Til slutt måtte vi bare komme oss ned.
Tenk at vi hadde vært der opp på denne spissen.
Vi kom oss opp på toppen fra den "umulige siden" Som viste seg å ikke være fullt så umulig, bare en fulgte ryggen oppover.
Turen var ikke på mer enn 4 km en vei og da var halvparten etter vei. Men selv kartet viser jo at dette er en bratt tur! Jeg pleier vanligvis å trene på tirsdager noe jeg sto over denne dagen. Men jammen meg så var dette en treningsøkt som var mye mer slitsom enn det jeg vanligvis driver med. Og så utrolig mye morsommere og koseligere.
Og så var det så utrolig koselig å være på tur med hallingene igjen. tror det er over et halvt år siden jeg så dem sist. Vi feiret turen med middag på Hallingporten. Neimen ikke verst at vi rakk ned før de stengte.
