Tur til Storevarden, Vassfaret og Dyna.

Endelig klaffet det med noen dager der både Nøve og jeg hadde fri og yr i tillegg lovet bra vær.

Så på lørdagsmorgenen satte jeg kursen oppover mot Hallingdal. Og litt utpå dagen etter litt fundering på hvor det var best å gå denne dagen så dro den hvite bilen til Nøve, som er perfekt tilpasset to personer og tre bikkjer, seg oppover fjellsida mot Fekjan.

Vi skulle på fjelltur. Målet denne dagen var Storevarden. I tillegg til at det var en fin tur i fint terreng og utsikt til mer fjell i alle retninger, lå det også en cache der som vi begge hadde veldig lyst til å finne. Nøve var FTF på den for lenge siden og siden lå den der så ensom helt fram til i fjor høst. Og dermed røyk den ensomme cachen for mitt vedkommende, men fortsatt med kun to logger så fortjente denne et nytt besøk.

Men jeg verken så eller kjente noen plastboks her. Jaja, det er bare å logge en DNF her

og nyte turen isteden.

For det ble en flott tur opp til Storevarden.  

 

Vi måtte bare oppom denne toppen også for å sjekke ut disse vardene.

Etter at kyllingene og de andre dyra hadde fått stell var det tid for en ny tur på søndag

Nå skulle vi til Vassfaret, Nøves paradis. Vi gikk fra den ene idyllen til den andre, de lå der som perler på ei snor. Og denne dagen var det virkelig snakk om å være heldig med været. Sola skinte fra en knallblå himmel med noen hvite bomullsdotter på. Temperaturen var perfekt til å gå tur i.

Vi gikk langs elva som vekslet mellom å renne i stryk, foss

og stille og rolig.

Langs elva var det fortsatt spor etter fløting/brøtning i form av steinmurer som skulle hindre at tømmerstokkene forsvant inn på land. Tenk for et slit det måtte være å få på plass disse murene, det er ikke akkurat småstein som ligger her.

Det er ikke bare på Romerike det finnes mye myrer. Vi gikk i ganske mye myr og gjørme denne dagen. 

Man behøver ikke alltid å gå på fjellet for å få en fin tur.

Så var det å finne dagens første cache. Nesten helt sikker på at vi så på riktig sted her også, men noen cache fant jeg ikke her heller. Det var visst ikke min lykkehelg dette med tanke caching. Jaja det var bare å logge enda en DNF da og fortsette videre.

Det var så vanvittig fine farger denne dagen. En helt spesiell intens og vakker grønn farge.

Jeg måtte bare ta en avstikker bort til cachen som lå noen 100 meter fra der vi skulle ta av fra stien og elva.

Hurra! På tredje forsøk fant jeg en cache som lå der den skulle være.

Så satte vi kursen mot Vassfarplassen. Her dreiv sjølfolket på med slåtten, så vi følte ikke for å bli værende der. Så det ble med kun et kort overblikk over plassen før vi fortsatte oppover lia. Nøve hadde snakket om at denne turen i dag var grei å gå bortsett fra en bratt bakke. det hun ikke hadde sagt noe om var hvor lang denne bakken var! Ja for den var virkelig bratt og utrulig lang. Jeg syns jeg greier meg ganske godt med å følge Nøve på tur, men i oppoverbakkene er det klasseforskjell på oss. I denne lia må jeg bare innrømme at jeg sleit tungt. Til og med Barfi syntes denne bakken var seig. Men det kan nok hende det hadde vært enda verre å gå den nedover. Vi kom oss opp både Barfi og jeg, det tok bare litt ekstra tid. Og så måtte vi ta en avstikker bort fra stien her også.

Her var det en cache som viste rester etter krigen. En overraskende stor mengde rustne containere fra slipp-plassen litt lenger opp i lia. og vi fant enda en haug med slike. Det skrives at dette er den plassen som mottok flest slike flylaster. Så fortsatte vi videre oppover, ikke så bratt lenger heldigvis

og kom fram til nok en perle etter at nok en cache var logget.. Fjellvatnet.

 Nå fortjente vi en ny matpause både to- og firbeinte. Planer om et avkjølende bad forsvant fort, for sola hadde nå begynt å leke gjemsel bak atskillig flere skyer og det blåste også litt.

Men her var det så fint at vi kunne godt bli her og bare ikke gjøre noen ting - lenge.

 

Ehhhh, vi var fortsatt bare halvveis på turen, ok kanskje litt mer, men vi måtte vel komme oss videre skulle vi rekke fram til bilen før det ble mørkt. Men nå var vi ferdig med den slitsomme bakken og hadde en ganske enkel tur foran oss.

Først opp på Slafjellet for å nyte utsikten der. Fjell på fjell på fjell og en god del vann som pynter opp innimellom. Cachen her ble logget i fjor.

Så bar det nedover mot Strøen igjen. skremte opp fugl både her og der underveis. Det ble ikke tid til å besøke Slakollen denne gangen

 

Mandag ble det en ny tur til fjells, men nå måtte vi finne en snill tur. Altså ikke altfor lang og i hvert fall ikke veldig bratt. Og Nøve fant fram til en perfekt tur.

 Vi parkerte ved Skålsrudstølen og tuslet innover i retning Ål.



Det var lett terreng å gå i.

 

Og selv om vi begynte å bli sultne underveis så tok vi ikke pause før vi var oppe på toppen av Dyna helt på grensa til Ål. Her var det til og med satt opp en benk.

Og på dagens tur hadde vi med oss hver vår Bromma-baguette for første gang denne helgen. 

Det var tid for å nyte mat og utsikt og ta livet med ro. Hallingskarvet så vi stadig vekk denne helgen.

På lørdag traff vi masse folk underveis, de var nok på jakt etter molter. De to andre turene våre gikk vi stort sett aleine, kun med selskap av dama til Nøve som til stadighet forteller hvor langt hun har gått og jeg lurer like mye hver gang på hvem hun prater med.

Vi gikk en annen sti ned fra Dyna sånn at det ble en fin rundtur denne dagen også. Og for en gangs skyld var vi så pass tidlig nede av fjellet at spisesteder ikke hadde stengt. Så endelig fikk vi kjøpt oss den middagen vi har fablet om både i fjor og i år.

 

18, 20 og 14 km med 6 cacher som ble logget og 2 dnf er helgens fasit. Tror det er første gang jeg går såpass solide turer tre dager på rad. Kjente det var litt tungt å gå opp trappa dagen derpå, men ellers så gikk det vel egentlig veldig greit. Men jeg tror det var fornuftig å stoppe der. Vi var skikkelig heldig med været denne gangen. Noen få regndråper, ellers knallvær og litt lettskyet innimellom. Det spørs om det blir lenge til vi får til en så fin turhelg. Og det å ta med seg lesestoff på en slik helg er bare tull, det er aldri tid til å kjede seg :)

Tusen takk for nok en alle tiders helg med fine turer og trivelig selskap, Tassen, Nalle og Nøve :)

Det er nok flere bilder som bare må ut, men det får bli en del-2-sak.

Cachetur Brovoll-Skjerva-Avalsjøen

På fredag varslet Yr.no både regn- og tordenbyger, men jeg ville  på tur og teste ut den nye tursekken min så jeg ignorerte yr. Ok da, ikke helt for den planlagte turen på Totenåsen var ikke aktuell. Nei vi satte kursen mot Brovoll, nok en gang. Der var det kommet 6 nye cacher denne uken. 

Nå er ikke det å gå på skogsbilvei min favoritt, men det har sine fordeler også. Når det har regnet kraftig om natta for eksempel. Deilig å kunne gå mer enn 5 meter før buksa er våt. 

Så vi tuslet oppover Brovollveien til dette veiskille. Her fant vi den første cachen for dagen. 

Disse tre var både nysgjerrige og pratesjuke, i hvert fall søya. I tillegg var hun overbevist om at jeg hadde med godsaker til dem. Så de fulgte etter oss høylytte der de klaget over å ikke få noe. Vi gikk i fra dem etter hvert, men da vi stoppet for å prate litt med en bærplukker, tok de oss igjen. Men nå overtok bærplukkeren ansvaret så vi så ikke noe mer til dem etter det.

En annerledes bålplass.

Etter at vi var kommet til Typografhjemmet og hadde logget cache nr. 2, så tok vi av fra veien og begynte å følge skiløypa isteden. Cache nr. 3 lå ved et lite furufelt der den fura som skilte seg ut til og med hadde et skilt som det sto nettopp det på, furua. Skjøte ikke helt poenget med det ;)

I cachebeskrivelsen sto det at nå var det fare for at det var vanskelig å finne stien videre fra Storholten. Og da blir jo jeg litt skeptisk. Men jeg hadde bestemt meg for at det burde gå greit å bushe seg fram. Vel da var det bare å si farvel til tørre klær. Sko og bukse var klissvåte  i løpet av få minutter. Ellers var det helt greit å gå uten sti så lenge jeg holdt meg oppe på åsen. 

Det blir straks litt verre å komme seg ned derfra. Det føltes som jeg fant den bratteste lia da vi begynte å gå ned fra åsen og ned til vannet. Men vi kom oss ned og vi fant etter hvert en sti som var merket med band. Fulgte den og den ledet oss akkurat dit vi skulle.

Til demningen i utløpet av Skjerva.

Her var det fint og også en bålplass, så nå var det på tide med matpause. For en ting er å være sulten, men vel så viktig er det med pauser rett og slett for å ta seg tid til å nyte vakre steder.  Nå tok jeg også fram kartet. først og fremst for å sjekke at det jeg så var det jeg trodde. Eeeeh, joda jeg hadde med meg både kart og kompass, men det hadde kanskje vært en ide å sjekke hvilket kart som dekket dette området før jeg dro? Vel kartet jeg hadde med dekket det meste av turen ;) Og jeg så at det kunne bli bratt å bushe fram til neste cache. Bestemte meg så for å følge vei og sti fram til cachen. Men gjett hvem som bushet i vei oppover lia noen minutter seinere? Det var jo sååå mye kortere. Nedgrodd steinur er ikke mitt favorittterreng, men det gikk bra og det var jo ikke mer enn 300 meter.

Men nå var det godt å komme seg på en tydelig og merket sti :)

4. cachen fant vi her. Nok en idyll.  Sola strålte og de hvite blomkålskyene speilet seg i vannet sammen med de gule vannliljene. Kunne godt ha tatt en ny pause her og jeg, men det får jo være grenser.

Vi måtte videre. Og når vi kunne velge om vi ville følge vei eller blåmerket sti, ja da ble selvfølgelig valget 

stien. En veldig godt valg. Der den gikk langs elven

med et grønt tak.

 En ukjent vekst for meg. Men fin var den.

Det var flere små "fosser" og stryk i elva.

Og så var vi framme ved Avalsjøen. Det begynte å blåse opp litt så det var nesten  antydning til bølger.

Et ganske stort vann.

med flere fine rasteplasser i vannkanten. Nå var det helt klart tid for en ny pause.

Jeg vurderte om jeg skulle fortsette turen med å gå på den andre siden av vannet. Altså gå sånn jeg gjorde i fjor. Det er jo så fint rundt her. 

Men  jeg hadde en cache igjen og det var jo greit å få logget den og. Så jeg fortsatte å gå veien på denne siden av vannet. Det er straks litt mer moro å gå på vei når man har slik utsikt langs veien.

Ved den siste cachen var det rikelig med blåbær. Måtte ha litt påfyll. For etter å ha forlatt Avalsjøen så gikk det bare en vei - oppover. Og det gjorde det lenge! Om ikke bakken var så innmari bratt så var den veldig lang. 

Og etter at den 6. og siste cachen var logget så var det jammen meg fortsatt et godt stykke med oppoverbakke. Av disse 6 cachene så kunne vel hele 4 av dem tas med bil, hvis man betaler litt bompenger. Og for å ta de to siste så behøver man ikke å gå så veldig langt. 

Men sånt tullball driver vi selvfølgelig ikke med ;) I følge Endomomdoen gikk vi 18 km, i følge gps gikk vi 16,7 km. Og jeg unngikk faktisk den bratteste lia likevel.

Og så dukker jo tanken om å legge ut noen nye cacher rundt Avalsjøen opp på nytt. Det er fint her og det er fint å gå stien rundt vannet. Men... tror jeg skal tenke litt til.

Og hvordan er jeg fornøyd med den nye sekken min? Det var i hvert fall flere ting jeg var fornøyd med. Det var lett å både få tak i og sette på plass igjen vannflasken. Det var god lufting i ryggen. Men det føltes litt som at sekken ikke satt helt riktig på ryggen og derfor ble det ekstra god lufting. Lommene i belte rundt livet var litt små og vanskelig å dra igjen glidelåsen på mens sekken var på ryggen. Men jeg festen GPS'n i reima slik at jeg var sikker på å ikke miste den og så lå den løs oppi den ene lomma. Og det var helt perfekt. Og så må jeg finne ut av hvordan jeg skal bruke de forskjellige lommene. Det tar jo litt tid det og bli kjent med sekken og pakking av den. Når jeg får stilt inn reimene riktig så tror jeg sekken er et bra valg. 

Tursekk

Husker ikke når jeg kjøpte denne sekken, men det var mens jeg fortsatt holdt på med agility. Broderiet sikter til vår aktivitet på AG-banen. Barfi og meg og tempoet vårt utpå der. Jeg vil heller sitte her å lukte på blommorna, som oksen Ferdinand sier ;)

Etter at vi gikk av med pensjon fra AG, så har det blitt mange turer med denne sekken på ryggen. 

Jeg skal jo alltid ha med meg ganske mye og det bærer sekken min preg av.  Det er lenge siden stoffet begynte å rakne, men så lenge det er to lag så var det jo bare å klippe vekk det som raknet og sy fast kanten sånn at jeg slapp problemet med at trådene satt fast i glidelåsen.

Stakkars sekken min, den har nok ofte måttet romme litt mer enn den ønsker. Jeg stapper klar nedi og så lenge glidelåsen går igjen med et nødskrik så holder det ;) Nå tror jeg at jeg må innse at sekken min synger på siste verset. For nå er det bare så vidt den ene skulderstroppen henger fast. 

Så forrige uke kjøpte jeg denne sekken. Osprey womwn's Mira ag. Den er i hvert fall fargerik. Det blir jo en helt annen type en den svarte dagstur-sekken min, men jeg innser at jeg må ha litt størrelse på sekken. Jeg skal jo ha med både ekstra klær, termos, drikkeflaske,  mat og enda litt til. Så str. og praktiske lommer er viktig

I følge reklamen så skal den være "luftig" i ryggen og det er også et stort ønske. Sekken virker litt annerledes å ha på. Disse reimene rundt livet er veldig stive og høyt i livet, noe som også ble kommentert av andre som har kjøpt sekken. Men jeg tror det er praktisk med disse smålommene her. Er spent på hvordan jeg kommer til å like den.

Jeg kommer nok til å savne den lette, enkle AG-sekken min.

Og ikke minst broderiet. Mulig jeg bør prøve å klippe det ut og sy/lime på den nye sekken?