Hestfjell og Vassvarden i Leikanger

Helt siden jeg så på cache-kartet over Leikanger i fjor har jeg fablet om å prøve meg på cachen ved Vassvarden Siden jeg har bodd i Leikanger så har jeg selvfølgelig gått en god del i fjellet der, men da gikk jeg alltid i området Eggum (Eggja) - Nyastøl -Kjerringafjell. Vassvarden ligger helt ute ved Hella og Fjærlandsfjorden. Så var spørsmålet hvordan skulle jeg angripe cachen? Gå fra Hella og "rett opp" til Vassvarden som ligger på 1 024 moh? Skulle jeg fortsette innover fjellet når jeg først var kommet meg opp. Ja kanskje videre inn til Stavsete og "hjem" til Nyastøl og Eggja? Eller skulle jeg følge forslaget som boka Opptur, Sogn og Fjordane gir? Jeg valgte den siste løsningen. Altså en laaaang omvei for å finne cachen på Vassvarden ;) Turen jeg skulle gå startet på Engjasete. Altså på "feil" side av Grindsdalen ;) Jeg tipper på at Engjasete ligger på ca 3oo moh. Jeg fulgte en tydelig sti oppover lia.

Det var en gang en heimestøl. Utsikt til Sognefjorden er det jo de fleste steder i Leikanger. Feios på andre sida er nå en del av Vik kommune.

Ååååh som jeg savner dette med at det er mine sauer som kommer springende når jeg er på tur. Disse var både spake og mjølsjuke. Tydelig at de var vant til å få tilsyn av eierne sine.

Utsikt mot Vangsnes og Balestrand.

Og innover Sognefjorden, retning Frønningen og Aurland.

Det var enkelt å gå og stadig nye utsiktspunkt enten mot fjorden eller over på "vår" side av Grindsdalen. Og jeg så en fin hjort. Det var stas. Vel, nå er de visst veldig plagsomme for de som bor på Systrond. Det flokker av dem på bøen stadig vekk.

Dalsbotnen, her så det ut til at alle hadde satt i stand selene sine eller bygd nye. Her nærmet det seg slutten på stien og her tabbet jeg meg ut ved å ta av for tidlig. Jaja, det var slutt på bjerkeskogen så det var for så vidt bare å gå der det passet seg. At jeg ikke sparte noe på det får nå så være.

Nå var det på tide å forsere en del høydemeter. Jeg skulle opp på Hestfjell som ligger på 1360 moh. da må det nødvendigvis være litt bratt innimellom.

 Jeg vet ikke hva det er med meg og yr.no? I følge yr.no skulle det være fint vær denne dagen og ikke mye vind heller. Ok det skulle være noen skyer hele dagen, men mye sol også. Vel den sola gikk og gjemte seg ganske langt nedi bjerkeskoglia. Selv om det ikke var tåke så hang skyene veldig lavt til tider og gjemte utsikten til det meste. Fant ut at det var greit å ta en pause i håp om at disse skyene skulle lette. Det var ikke noe problem å gå for selv om jeg ikke så topp og daler så så jeg langt nok til å ha kontroll på at det var trygt å gå. Jeg satte meg i le av noen store steiner og når skyene lettet kunne jeg se bort på Nyastøl og fjellet jeg har gått ganske så mye i for å se etter sauene våre (ikke på dette bildet).  Men skyene dekket i hvert fall alt jeg så av himmelen over meg nesten hele dagen. 

Men jeg kunne jo ikke bli sittende om jeg skulle komme til topps. Det var bare å fortsette oppover. Og endelig var jeg på toppen av Hestfjell.

Det blåste her og så det var ikke noe blivende sted. Kun et stopp for å ta noen bilder og skrive seg inn i turboka. Det var ikke så mange som hadde vært her i år. Og jeg fikk navnene på de to jentene/damene som gikk foran meg. De tok riktig veivalg ved Dalsbotn og virket å ha kontroll på hvordan man burde gå. Ja og så gikk de selvfølgelig mye raskere enn meg. Det skal jo ikke så mye til.

Etter hvert så skal jeg følge denne ryggen, Trodalseggi,  nedover mot Vassvarden og Storholten.

Men først må jeg følge denne ryggen, Midteggi. Ja det var i hvert fall det jeg trodde. Som du ser så er det mange stupbratte områder så her må en rett og slett tenke seg om før man går. Etter Dalsbotnen så er det ikke noen sti eller merker å følge.

Er kommet et stykke bort på Midteggi og ser tilbake på Hestfjell.

Det var mye snø.

Og et sted var det mange av disse.

Jeg gikk en del i snøen, er jo stort sett enkelt å gå der. En ganske bratt snøfonn her for å komme meg opp til varden på Trodalseggi 1456 moh. Greit å se sporene etter de andre, da var jeg trygg på at jeg gikk riktig vei.

Planen var å gå bortom den toppen der som heter Stav og er hele to meter høyere enn den jeg står på. Men jeg var altså ikke helt sikker på hvem som var Stav og valgte den som var nærmest. Samtidig som jeg fant ut at turen kom til å bli lang nok. Det var i hvert fall ikke aktuelt å gå ned og opp igjen for å få med meg Stav nå. Selv om jeg selvfølgelig burde ha gjort det. Selv om Stav var veldig flat så var det så visst ikke det på alle sidene av toppen.

Utsikt innover mot Fjærland og Jostedalsbrene med Bøyabreen og muligens Suphellabreen. Det er ganske rett ned i Fjærlandsfjorden.

En må jo bare bli fasinert av disse fjellene. De går jo rett opp fra fjorden og sannsynligvis like mye rett ned under vannflaten. Noen steder greier folk rett og slett ikke å klore seg fast her. Ikke i gamledager engang.

Nå var det å følge Trodalseggi i retning Storholten. Er ikke så mye å lure på hvor jeg skal gå for det går stort sett rett ned på begge sider. Bortsett fra noen siste spor i snøen så jeg ikke noe mer til de to med den svarte bikkja foran meg etter dette.

Vassvarden i sikte. Jammen meg så måtte jeg ned i en dal for så å gå oppover igjen for å komme meg dit. Og så jeg som trodde at nå gikk det bare svakt nedover hele veien dit.

Endelig var jeg framme ved Vassvarden og det som hadde vært hovedmålet for denne turen i over et år. Cachen  var ikke logget mer enn fire ganger og siste gang i sept. 2015. Var den der fortsatt?

På perfekte koordinater, et sted som passet til hintet og gjemt på typisk geocache-vis fant jeg denne boksen. En metallboks som var litt rusten og umulig å få opp. Jeg kjente at den var full av vann i tillegg, men jeg var helt sikker på at det var dette som var cachen. Nå logger jeg aldri cacher som jeg ikke har signert, men her var det ikke snakk om annet enn å gjøre et unntak. Når jeg hadde reist så langt og gått så langt så skulle denne logges. Jeg la igjen en nødlogg med signatur, men siden jeg ikke fikk opp boksen så la jeg den bare sammen med boksen. Og jeg var altså helt sikker på at jeg hadde funnet cachen og tenkte ikke på å se etter andre muligheter. Megatabbe!Jeg er nemlig ikke like sikker på at det var dette som var cachen lenger :'(

Mot Fjærland.En av årsakene til at jeg ville logge denne cachen var jo at det skulle være flott utsikt her. Nå hadde jeg jo allerede vært enda høyere så utsikten hadde jeg jo allerede sett. Men jeg kan helt klart anbefale å ta turen hit. Det var fint her. Jeg fikk til og med et glimt av sola.

Hestfjell.

Balestrand og tydelige spor etter den nye kraftlinja som bygges.

Vel, jeg måtte komme meg videre. Spørsmålet nå var hvilken vei jeg skulle gå. Det skal være to stier opp til Vassvarden. Men siden den mot Ruud virket å være litt dårlig merket til å begynne med så valgte jeg den andre, den via Nyanstølen. Da fikk jeg også med meg noen flere cacher på veien :) Ja for å bushe ned lia her er helt uaktuelt. Det kan fort ende i katastrofe.

Men først måtte jeg altså ned på Nyanstølen der både den neste  cachen lå og sti-merkingen startet. Det betydde noen 100-meter sånn ca rett ned det. Ja for jeg gadd jo selvfølgelig ikke å ta så lange svinger på sikksakk-veien ned.

Trist å se at det eneste selet som fortsatt det var mesteparten igjen av hang på halvtolv. Det var nesten litt skummelt å finne cachen som lå der. Ja og det var nå jeg begynte å tvile på at jeg hadde funnet riktig boks på Vassvarden, for her fant jeg en plastboks i tipp topp stand.

Kvinna som etter hvert blir til Kvinnafossen nede ved veien.

 

Siden jeg hadde vært på 1456 moh og skulle ned til sånn ca 5 moh så betyr jo det nødvendigvis at jeg måtte gå sånn ca 1450 høydemetere nedover. Ja enda flere for jeg gikk jo en del opp og ned av div. topper underveis. Nå hadde jeg altså juksa litt ved å starte på Engjasete istedenfor å gå fra Hella og dermed sluppet unna den bratte veien opp, men jeg skulle jo altså gå den ned. Og jeg har jo en viss erfaring med at knærne mine ikke lenger takler slike nedoverbakker særlig bra. Ok, det har gått bra så langt i år, men jeg var litt skeptisk ja. Men jeg skulle altså på denne turen! Jeg merket tidlig at det muligens ikke kom til å gå helt smertefritt? Ned fra Vassvarden og til Nyanstøl var jeg ikke lenger i tvil.

Da var det deilig at den stien fra Nyanstøl som var mer eller mindre usynlig, men heldigvis veldig godt merket, lå i ganske så flatt terreng en god stund.

Men hvor lenge var Eva i paradis? Fjorden ligger der nede, ergo det må gå nedover. Og gjett om det gjorde. Det var akkurat så bratt som jeg fryktet. Med sikksakk-sti nedover. Hjelpe meg så vondt det gjorde. Hadde det gått seint oppover så gikk det i sneglefart nedover. Men ned skulle jeg jo, så jeg tuslet nå nedover, litt etter litt. Og jeg fant de to neste cachene som lå nær stien.

Ja det er nesten rett ned her.

Det var en gang. Nå begynte jeg nærme meg der det en gang har bodd folk. Bustastykket en gammel husmannsplass.

Kommer stadig nærmere fjorden.

Eitun. Også dette en fraflyttet plass. Jeg håpet at PE kunne hente meg her i nærheten, men fant ikke ut av hvor jeg så skulle gå.

Så da fikk jeg vel fullføre da med å gå de siste 2 km ut til Hella. Gu' så deilig det var med en flat og god sti å gå. Nå greide jeg endelig å gå skikkelig igjen og få opp tempoet litt.

I følge Opptur-boka så er denne turen på 2 mil og tar 8 timer. Vel, som forventet så brukte jeg mye lenger tid. Nå gikk jeg en litt annen vei ned enn det som er foreslått i turboka, men den er vel ikke så mye lenger. Knærne mine var fullstendig ødelagt. Men etter to dager kunne jeg gå normalt ned ei trapp igjen :) Jeg er godt fornøyd med at jeg fikk gått denne turen. Den hadde nok vært mye bedre i finvær. Men det er klart at det er en helt fantastisk utsikt og bortsett fra turen fra Vassvarden og ned til fjorden så er det en forholdsvis grei tur. Et spennende terreng, der en helt klart må tenke på hvor en skal gå. Og jeg er usikker på om det hadde latt seg gjøre å gå over til Stavsete og Nyastøl. Må nok gi både PE og svoger rett der. Det hadde i hvert fall blitt en lang tur. Ganske enkelt fordi det ville vært vanskelig å finne et sted det var mulig å komme seg ned i dalen uten å ta noen sjanser. Når det gjelder cachen på Vassvarden, så vet jeg ikke hva jeg gjør, jeg har sendt en mail til CO for å høre hva slags boks han hadde lagt ut. Har fortsatt ikke fått svar. Mulig jeg holder fast ved prinsippet mitt og logger en note ellet en DNF. Det er jo det som er det fine nå at boksen forsvinner ved en dnf også nå etter de nye oppdateringene. Men jeg irriterer meg grønn over at jeg ikke leitet litt mer. For selv om turen var fin så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å ta turen til Vassvarden igjen. Det kan fort gå flere år før vi er i Leikanger igjen og jeg kan jo ikke bruke opp all tiden på slike egoturer. Jeg sier uansett takk til CO som har lagt ut disse cachene og lokket meg ut på tur på feil side av Grindsdalen :)

Joda, det ser bratt ut nedenifra også. Vet ikke om det er akkurat der jeg gikk, men det ser uansett likedan ut.



Med Friisvegen som utgangspunkt

Helt siden vi tilfeldigvis kjørte Friisvegen (Atna-Ringebu) for 3 år siden har jeg hatt lyst til å se litt nærmere på dette området. Nå lovet yr.no at etter en regnværsdag skulle det bli noen dager med brukbart turvær. Så vi kjørte oppover i regnværet, PE, Barfi og jeg

med hyggehotellet Skjerdingen som mål. De hevder at resepsjonen deres er nesten makan til den i Hurumhei hotell i Fjolls til fjells.

Den var i hvert fall nesten lik.

og med vakker utsikt.

Det var selvfølgelig geocaching som hadde fått meg til å se nærmere på dette området. Rundt hotellet så er det et forsøksfelt med flere naturstier og ca. 40 cacher. Etter middagen var det tid for å lufte seg og vi fant den nærmeste naturstien og plukket med oss cachene langs denne. Selv om regnværet hadde gitt seg så var det vått i grass og trær, så om jeg trodde turskoene mine er vanntette så vet jeg nå at det er de ikke. Føtter og buksebein var etter hvert klissvåte. Ved enden av natursti nr 3 var spørsmålet: skal vi snu eller skal vi fortsette ot toppen og få en rundtur? Å gå samme stien ned igjen ble selvfølgelig for kjedelig så vi fortsatte.

Skulle gjerne vært en tur på toppen av Storkletten, men vi fant ut at det ble for langt denne kvelden.  Så vi fortsatt mot neste cache.  Nå var vi over tregrensa og vi begynte å ane utsikten. Her var det utrolig fint å gå. Bare masse hvit reinlav og mose, lett å gå overalt. Etter at også denne cachen var logget

så fulgte vi stien bort til Skjerdingfjelltoppen. Her brukte jeg masse tid på å leite etter en cache uten å finne den. Irriterende, men tenkte at jeg skulle sikkert opp hit en gang til. Så vi gikk ned slalombakken ned til hotellet. Den var bratt og lang og det var plutselig ikke så veldig sannsynlig at jeg skulle en ny tur opp på Skjerdingfjelltoppen.

Med fortsatt  ca 30 forholdsvis enkle cacher rundt hotellet og 8 cacher plassert rundt på fjellet, hva gjør man da? Joda man overser de enkle og mange cachene og bruker selvfølgelig heller  2 dager på å leite etter noen få cacher på fjellet ;)

Tror aldri jeg har vært så dårlig forberedt til en fjelltur. Vanligvis har jeg med meg både stillongs, ulltrøye lue og votter selv om det er midt på sommeren. Nå lå alt dette igjen hjemme. To power-bank var ladet opp, men hva hjelper det når de ligger igjen hjemme? Det blåste en del og var ikke så mange gradene, så jeg fryktet at jeg hadde med for lite klær, men satset på at jeg holdt varmen når jeg beveget meg. På mobilen slo jeg av det meste sånn at den skulle holde ut dagen. Jeg var nemlig avhengig av å kunne gi beskjed om når jeg skulle hentes. Vel det var visst ikke bare bare for mobildekning var jo ingen selvfølge. Så da ble det avtalt møtested og to tidspunkt. I tillegg fikk PE vite hvor jeg hadde tenkt å gå.

Vi kjørte først litt forbi Friisbua for å slippe den bratteste veien opp på Gluggen der vi skulle se etter den første cachen. Det sto at det kunne være en fordel med en hjelpende hånd så jeg ba PE ta følge dit. Vi krabbet oss opp på toppen og fant fjellveggen der  cachen skulle være gjemt. Jeg klatret rundt der opptil flere ganger, men fant den ikke. Irriterende surt og siden det hadde gått både vinter og vår siden sist den ble funnet så var jeg jo ikke 100% sikker på at den fortsatt var der. Uansett vi måtte bare gi opp, jeg skulle videre og kunne ikke bruke hele dagen på å leite etter denne cachen. PE gikk tilbake til bilen, mens Barfi og jeg skulle gå videre.


Friisveiens høyeste punkt er 1158 moh. Så ved å bruke denne veien som utgangspunkt, selv om vi ikke var på det høyeste punktet, er vi jo allerede oppe på høyfjellet.

Og det som møter oss er slake vide vidder med noen topper her og der. Vi kunne gå hvor som helst og siktet oss inn på den ene snøflekken vi så.

Jeg var ikke klar over at det var så lite vann i dette område så det var greit at Bardi fikk spist litt snø.

Endelig fant vi en cache. Det hadde vært en enkel tur så langt.

Nå var det på tide å komme oss oppover til en topp.

Hirisjøhøgda. Utsikt til alle kanter. Fjell på fjell. Jeg aner dessverre ikke hvilke topper jeg ser, men jeg er ganske sikker på at de med snø på er i Rondane. Dagens andre cache ble logget og det var tid for en matpause.

 Nå skulle vi ned av fjellet ned mot det eneste vannet i området og i retning Brettingsdalen. Selv om planen var å velge en ganske slak linje ned av fjellet så valgte jeg selvfølgelig den korte veien ;) Noe som viste seg å være ei temmelig bratt steinrøys. men det gikk bra det og.

Så skulle vi opp lia på den andre siden av dalen. Litt kratt nederst, men ikke noe problem å gå her heller.

Vi kom oss opp på Prestbuhøgda også. Det blåste en del så det var best å finne et lunt sted.

Vi kom stadig nærmere Rondane.

 Ser tilbake på Hirisjøhøgda der vi kom ifra.

 Fjell på fjell på fjell.

Hovedmålet med turen var å logge cachen på Prestbuhøgda. Den ble publisert i oktober 2013, var logget i 2014 og nå ble den signert for for kun 2. gang på dronningens 80-års-dag i 2017.

Med andre ord, det var god plass i loggboka. Nå fortjente vi helt klart en ny matpause :)

 

Jeg innså at det å gå til de to neste toppene på lista mi, ble for drøyt. Så da tuslet vi nedover lia mot Brettingsdalen igjen og Brettingdalsbua.

Ei fin gammel steinbu som er åpen for alle.

Syns den lille senga oppunder taket var så søt.

Så var det å følge stien gjennom dalen ned mot veien i 5 km eller noe sånt. Barfi syns det var greit, da er hun trygg på hvor vi skal og kan lede an. Nå var det heldigvis mobildekning noen steder på turen vi hadde gått, så hvor vi befant oss og tidspunkt for henting ble formidlet. Hele 4 cacher ble logget, ca 19 km var tilbakelagt og vi hadde sanket frisk fjellluft i 8 1/2 time uten å møte et eneste menneske.

Denne raringen sto midt oppe på fjellet, i nærheten av Hirisjøhøgda. Aner ikke hva det er, men det må jo være noe slags måle eller merkegreier?

Blomstene i fjellet er ofte små, men fargerike.

Her var nesten hele lia farget av rosa/lilla.

Det var fortsatt to cacher på planen min jeg ikke hadde fått logget, så da ga valg av tur den neste dagen seg selv. Planen hadde vært å gå videre fra Prestbuhøgda for å få en tur som ikke ble altfor bratt.

Denne søya visste å forsvare ungene sine og tok likesågodt fart og stanget Barfi. Kom bare ikke her og prøv deg, var beskjeden hennes.Siden turen ble delt i to så måtte jeg da gå de samme 5 km som vi avsluttet gårsdagens tur med inn til Brettingdalsbua og så gå oppover lia der.

Det fristet ikke så mye så jeg skar i steden oppover lia etter 1-2 km.

Null problem, bortsett fra at det betydde en bratt stigning etter hvert. Den viste seg å være veldig bratt etter en stund.

 Sånn omtrent rett opp.

I ei gedigen steinur. Men jeg gadd selvfølgelig ikke å legge inn en omvei for å få en mer fornuftig stigning.

Med kilimanjaro-klatre-tempo og i tillegg stopp for å beundre utsikten så går det jo fint å gå oppover også, det tar bare litt lang tid.

Men vi kom oss opp på Storfjellet.

Og i tilfellet jeg skulle ha glemt det, så fikk jeg en påminnelse om at norske fjelltopper = steinur.
Cachen ble signert før utsikten ble beundret og matpakka ble funnet fram.

Nå var det lett å se formasjonen som har gitt navnet Skjedringen /Skjærdingen. De tre toppene der har likhet med et slikt oppheng de hang gryta på i peisen som da kaltes en skjærding.
 Vi var fortsatt ikke på toppen av Storfjellet, den lå i den andre enden av fjellet. Det var med andre ord bare å gjøre seg klar til enda mer stigning, men nå av den litt mer snille sorten. Livredd som jeg var for å snuble i steinura så ble det til å holde øynene festet på der jeg skulle gå.

 Endelig på det høyeste punktet på Storfjellet.

Så var det å gå ned sånn ca 150 høydemeter før vi skulle gå de samme høydemeterene + noen til opp igjen for å komme oss opp på Storvola. Jeg hadde tabbet meg skikkelig ut og tatt med altfor lite vann. Nå øynet jeg noe som kanskje var et lite vann så vi siktet oss inn på det. Vel det hadde nok vært et lite vann der i vår, men nå var det tørt i fjellet. Takk og lov så var det bittelitt vann her og der fortsatt mellom steinene, nok til at Barfi fikk drukket seg utørst og at jeg fikk fylt vannflaska igjen. Og det så faktisk friskt nok ut til at jeg drakk litt jeg og.

Da var vi klare for å bestige Storvola :) Vel oppe blåste det så fælt at det var best å komme seg ned et sted det det var ly, der denne cachen lå f.eks.

Ei flott lita steinbu som gled helt i ett med resten av fjellet.

Det var laget til sitteplasser både utenfor

og inni. Og her skulle det være en cache. Hintet sa: gå inn, sett deg ned og bruk høyrehanda. Hjelpe meg så frustrert og irritert jeg ble. For jeg fant jo ikke cachen. Og selv om turen var fin og dette virkelig var et helt spesielt fint sted, så var det for ergelig å ha gått så langt og så ikke finne cachen! Jeg måtte sjekke beskrivelsen og logger og tenke litt i tillegg før jeg kom på en annen vri på gjemmested. Takk og lov, der dukket det opp en boks og jeg kunne signere som 5.mann i denne loggen.

Nå kunne jeg sette meg godt til rette og nyte utsikten, resten av matpakka og bare nyte det å være på tur. Her var det vindstille, sola skinte, det var ikke en lyd å høre og det var bare godt å være til.

Jeg fant fram kartet og begynte se litt på veien tilbake. Planen var å skjære ned lia ned til Brettingdalsbua og så gå samme avslutning som i går. Men det er jo så kjedelig å gå samme turen om igjen. I hvert fall der nede i dalen. Litt mer studering av kart viste at det var ikke så mye lenger å gå tilbake til hotellet isteden. Det var også dekning på mobilen så jeg fikk avlyst hentingen. Ja da var det vel avgjort da? Gå på den andre siden av Storfjellet  og så krysse fingrene for at jeg fant stien jeg skulle følge den siste biten før jeg kom ned i krattskogen.

Ok. da fikk jeg visst avstå fra den siste tekoppen jeg hadde så lyst på, det var best å komme i gang.

Det var bare å gå ned den samme lia igjen. Deilig å kunne lange ut litt igjen.

Storkletten og Skjerdingfjelltoppen kunne vi se mye av tiden så det var bare å sikte seg inn. Stien som i følge kartet skulle gå her så jeg ikke noe til. Vel, ikke akkurat her da, men på flata før jeg kom hit.

Vi nærmet oss bjerkeskogen og fortsatt hadde ikke stien åpenbart seg. Jaja det gikk vel bra å bushe også?

Heldigvis dukket stien opp like etterpå. Så seinere at det hadde nok blitt litt vel bratt og kronglete om vi hadde gått rett på istedenfor å følge stien. Barfi syns i hvert fall det var fint å ha en sti å følge igjen.

Ikke så vi folk og bortsett fra sauer nede i dalen og noen fugler så vi ikke noe som helst som flyttet på seg. Men at det hadde vært rein i området så vi stadig tegn på.

Nok en gang ble det en tur på ca 19 km og 8 1/2 time ute i frisk luft. Kun to cacher ble logget denne dagen. Godt fornøyd med at jeg greide å gå såpass turer to dager på rad. Turen opp på Storfjellet var bratt. Resten av turen både i dag og i går var av det snille slaget. Dette var et veldig lettgått terreng, samtidig så var det en fantastisk utsikt store deler av turen. Det eneste som manglet var vann. Ja og så var det mye steinur. Jeg spurte meg selv om hva det var som var så gjevt med å gå i ei steinur? Men så var det denne trangen til å komme seg opp på en topp da... Ønsker man å gå i fjellet uten å måtte gå milevis eller klatre mange høydemeter så er absolutt Friisveien et godt utgangspunkt. Jeg merket i hvert fall ikke så mye til den dårlige kondisen min. Det kan nok bli litt kjedelig område å gå i, men frihetsfølelsen ved å ha luft rundt seg på alle kanter får man helt klart her også. Jeg var litt spent på hvordan potene til Barfi ville takle såpass mye gåing i steinur og tørr mose, men det var heldigvis ikke noe problem. De ser helt fine ut.

Og så er det bare å si tusen takk til CO'ne som har lagt ut disse cachene som viste vei og lokket meg hit. Boksene deres fortjener helt klart flere besøk.

Sånn ca. den ruten jeg gikk disse to dagene i fjellet.